Du er min ikigai
ragnhildmork@ymail.com <<>>27. April 2017
-Himmel, jeg greier ikke gå særlig fort ned de bratte trappene her, tenker jeg.
Steg for steg nærmest åler jeg meg nedover. Det begynner å bli en antydning til kø bak meg. Ikke noe stakitt eller hjelpemiddel på min venstre hånd, bare veggen å støtte seg til.
Til høyre for meg går datteren til kjæresten min, som er student og deltaker på konferansen jeg er på. Hun har fått beskjed om å ta litt ekstra godt vare på meg, og hun gjør alt hun kan for å bistå meg. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Hun er søt, tenker jeg inni meg.
Jeg og kjæresten min er i en middels stor norsk by, der 300 optikere er samlet denne helga under hans ledelse. Jeg har knapt sett ham. Ved å bli med hit, har jeg trådd ut av min comfortsone. Borte er den vanlige veien til treningsenteret hjemme. Det er erstattet med et treningsrom på hotellet.
Der, på treningsrommet på hotellet altså, har jeg ikke vært. Jeg føler meg liten og svart, i steden for høy, rank og blond på grunn alt jeg kunne ha gjort, men som jeg ikke har gjort likevel. Jeg har ikke en gang vært i spa-et.
Da vi kommer ned i kjelleretasjen, står kjæresten min smilende blid med en gigastor plakat som viser hvor vi skal sitte under den store festmiddagen.
Jeg skal sitte ved siden av ham.
- Er du ikke flau over meg, spør jeg når jeg kommer bort til ham, mens jeg lener meg mot ham og får et kyss.
- Flau, nei! Jeg er stolt! Jeg er utrolig stolt over at det er nettopp meg du har valgt til å leve ved din side.
Han nevner ikke handikappet med et ord, og jeg lar det ligge.
Så begynner kvelden med taler, forrett og vin. Alt går bra foreløpig. Men så kommer hovedretten, som er kjøtt. Jeg ser det med en gang maten blir servert. Jeg trenger hjelp til å skjære opp maten. Jeg føler meg som fire år når kjæresten min gjør det.
Etter middagen, setter et storband i gang med å spille. De må ha minst 20 messinginstrumenter, det svinger fantastisk, og folk er ikke sene om å ta fatt ut på dansegulvet og få svingt seg. Det er sårt. For tretten år siden ville jeg ha vært blant de første som her fikk svingt seg. Men jeg kan ikke danse lenger. Dette hotelloppholdet er så sannelig utenfor min comfortsone.
Da vi ved midnatt sniker oss ut av det støyete festlokalet, hånd i hånd, kommer det opp en yppig blondine og frekt klyper meg i rompa da hun passerer. Skjelmt snur hun seg mot meg da hun passerer, og sier:
- Du har en deilig rumpe! Og for øvrig, jeg er lesbisk, altså!
Jeg ser litt flau og usikkert opp på kjæresten min. Han derimot smiler bredt og sier:
- Hun sa jo nettopp det jeg alltid har sagt, at du har verdens deiligste rompe!
Jeg må le av ham. Borte er bittelitt av den flauheten som kom fram på et festmiddag, på et hotell i en middels stor norsk by , der jeg ikke kunne gå så raskt i trapper, ikke kunne danse og ikke skjære opp maten.
Han er min ikigai, tenker jeg og smiler.
Ifølge japansk tradisjon har alle en ikigai, som betyr en grunn til å leve. Det er nettopp den som får oss til å stå opp om morgenen, som gir livet vårt verdi og mening. Finner vi vår iboende ikigai, kan vi få et langt og lykkelig liv.
- Jeg er bare din, sier jeg lavt til ham når han låser oss inn på hotellrommet.
