Fem uker siden slaget: Lengsel etter døden
ragnhildmork@ymail.com <<>>16. February 2015
Mye besøk på mitt rom i dag! Jeg har pyntet meg med rosa ullgenser over sykehusskjorta.
Jeg får besøk av fysioterapeuten igjen, denne gang i følge med ortoped. Ortopeden tar gipsavstøpning av foten min for å lage to skinner. Den ene til bruk om dagen, den andre til bruk om natta.
- Skinnene skal hindre kompresjon, sier ortopeden.
Ute sommerregner det.
Eldstebroren min kommer inn døra litt før klokka 12. Han skal være med på dagens legevisitt. Han er våt på skoene etter å ha gått ute.
Noe forsinket, kommer legen.
- Du har hatt feber den siste uka og derfor har vi gjort noen ekstra undersøkelser, sier han. Det viser seg at med slaget har også streptokokkbakteriene truffet nyre og milt.
- Det er ikke gjort noe skade her, beroliger han.
Han forteller videre at han etterpå skal ha møte med hjertespesialistene:
- Mye tyder på at du slipper å gjennomgå operasjon og skifte av klaff, og at den ”konservative” behandlingen med pencilin vil bli fullført, avslutter han.
Legen haster videre, men noe senere kommer han tilbake. Han har nyheter fra konsultasjonen mellom legene:
- Du vil bli hjerteoperert i høst og klaffen vil bli skiftet ut. Dette fordi det er sannsynlig at hjertet vil vokse, sier han.
Operert i hjertet! I høst! Det er jo lenge til! Skal jeg gå i flere måneder og vente på å bli operert?
Jeg ser for meg et kjempestort hjerte.
Kommentar etter krigsråd med broderen er at er det er svært bra at utredningen av hjertet har vært så grundig. Og dessuten, - Til høsten vil du være vesentlig sterkere, sier han.
Uansett skal framgangen vedvare, skrev han optimistisk i Marimekko-boken min.
Men jeg er enda tristere i dag enn i går. Ettersom situasjonen har begynt å gå opp for meg, har jeg til tider vært mye trist. Da broren min går, faller jeg ned i melankoli.
Jeg kan ikke bevege høyre fot og høyre arm. Ikke snakke. Jeg kan ikke en gang gå på do. Jeg som for bare måneder tilbake var en aktiv og ressurssterk kvinne. Nå er jeg ingenting. Er dette noe liv? Og attpå til, så skal jeg hjerteopereres!
For tretti år siden ville de ha tatt rullestolen og meg som slagrammet og stuet den inn i et hjørne på et sykehjem. Kanskje jeg ville ende opp sammen med Ågot på åtti og Leif på 83. Jeg er virkelig for ung til det, føler jeg, og hva med å kjøre fort i bil? Gå fort gjennom gatene i Oslo, eller løpe med vind i håret! Som jeg savner å løpe!
Jeg skulle ønske at jeg hadde levd før penicilinet tid. Da ville jeg dødd.
Kan jeg ikke bare få dø.
