Psykiatrisk hjelp
ragnhildmork@ymail.com <<>>9. October 2015
På vei til psykiateren min.
Blikket mitt følger et snøfnugg som sakte faller nedover mot bakken. Det er den første snøen som i høst faller ned utenfor vinduet. Jeg er ikke hjemme. Jeg har tatt drosje til den andre delen av Oslo. Med mye om og men har jeg kommet meg inn i bygget og tatt heisen de fire etasjene til hans kontor. Ganske sliten har jeg kommet inn på forværelset, deiset ned i den ene av to skinnstoler som står der. Jeg lar blikket falle på et maleri på motsatt side. Jeg hører han romsterer der inne, før lyden av stegene hans som går over gulvet før han åpner døren.
- Kom inn, sier han ikledd legefrakken med Ullevål Sykehus trykket på hans venstre bryst. Han retter fram den venstre hånda for å hilse.
Han er psykiater.
Jeg reiser meg, går de tre trinnene mot ham, møter hånda hans med et håndtrykk og halter inn på kontoret hans. Bare høyrefoten er på mitt lag nå, tenker jeg. Bare jeg greier å gå, ikke snuble. Men det går, og lettet setter jeg meg ned i den ene av to stoler. PG , for det er PG jeg kaller ham, setter seg i den andre.
I hvit sykehusfrakk, gråstenk idet mørke håret, alvorlig granskende på meg over brillene, så spør han meg hvordan jeg har det og hvordan den siste uka har vært. Han er trolig i andre halvdel av femtiårene. En pen mann.
- Jeg vet ikke. Jeg bare vet ikke, sier jeg.
Sakte glir mitt fokus og blikket mitt bort fra snøfillene over til ham.
For en måneds tid siden hadde jeg vært hos min fastlege. Fortvilet hadde jeg sagt til ham at jeg trengte hjelp, en å snakke med. Få hjelp til å bearbeide alt det traumatiske og dramatiske som har skjedd.
- Den kvinnelige psykologen som jeg gikk til for noen år siden, husker du henne, men det var for tidlig for meg, sa jeg. Nå føler jeg et behov for å snakke om sorgen over alt det jeg har mistet, og få hjelp til å snu om og finne nye perspektiver.
Fastlegen min hadde sett alvorlig på meg, lent seg tilbake og sagt at han ville foreslå for meg å få en psykiater, ikke en psykolog.
- Hva er forskjellen på det, da, ville jeg vite.
Han forklarte at en psykolog har studert psykologi ved et universitet. En psykiater er utdannet lege, men har deretter tatt en spesialisering i psykiatri.
Det er en lettet meg som går ut av fastlegen min sitt kontor. Legen min tar meg og problemene mine alvorlig, tenker jeg.
Jeg regner med at det vil ta tid før en psykiater er på plass, men så går det knapt en uke før fastlegen glad ringer meg, og oppglødd forteller at han har funnet en psykiater til meg.
- Vedkommende tar kontakt, sier han før han legger på.
Nå sitter jeg i den ene lenestolen på PGs kontor. Jeg uttrykker at nå blir jeg aldri mer glad igjen. Det er mange ting rundt meg som jeg kan glede meg over, sier jeg, men jeg greier ikke å føle glede.
PG, på sin side, er bekymret.
- Depresjon går over, sier han der han sitter i sin hvite legefrakk, før han fortsetter: Jeg tror ikke du trives så veldig godt med å være isolert.
Jeg ser på han, og tenker: Nei, jeg trives ikke i isolasjon. Jeg er en sosial person. Jeg liker mange mennesker som er samlet, med latter og glede. Tok slaget også dette fra meg? Forsøker det å tvinge meg inn i et mørkt kott der jeg ikke ønsket å være, istedenfor i det store, folksomme og lyse rommet?
Og det å ikke ha barn. Og jeg er single fordi jeg har nedsatt funksjonsevne. Jeg går så stygt! Og det er ikke særlig elegant alltid å gå i joggesko. Og på jobben er alle karrieremuligheter stengt. Jeg har da gått fra å være en selvstendig ung kvinne til å være avhengig av andres hjelp. Jeg som før hadde kjørt bil var avhengig av å bli kjørt. Jeg måtte ha hjelp til å løfte kofferten og til å vaske leiligheten. Og jeg føler en enorm sorg fordi jeg ikke har en å elske. Og jeg fortsetter:
- Så er det trapper. Jeg går sakte, og det har en tendens til å bli kø bak meg. Av og til stivner jeg av nervøsitet, sukker jeg.
Jeg tenker på hvordan det er å gå i den store kantina på jobb, der et par hundre mennesker spiser lunsj. Jeg greier ikke å ta et brett, slik kollegene mine gjør, greier ikke få med glasset med vann ved siden av tallerken med mat. Og så samtidig er det dette med å gå, da. For all del, ikke snuble! Jeg blir øm av skam. Alle menneskene med alle blikkene som jeg føler ser min delvis lamme høyre side og armen, som jeg opplever står rett ut fra kroppen der jeg bærer mattallerkenen dit jeg skal sitte. Bare jeg greier å gå, ikke snuble, bare høyrefoten er med på mitt lag. Og så er det den enorme trøttbarhet, og ikke minst, den vonde ensomhetsfølelsen. Jeg føler jeg ikke makter å leve et normalt liv.
- Vi begynner med det. Du skal forsøke å gå på jobb, og så skal du gå og spise lunsj, sier PG.
Selvkritikken er enorm og den graver meg stadig lenger nedover og selvmedlidenheten er enorm. Jeg trodde jeg aldri kom til å se lyst på livet igjen. Jeg var nede i grøfta.
I fire år skal jeg hver fjortende dage gå til psykiateren, noen ganger hver uke. Han er på mange måter min livbøye i denne tiden. Men til slutt sier han at han er veldig fornøyd med meg og den innsatsen jeg har lagt ned.
Men det å snu skal kreve en enorm innsats av meg.
