GI ALDRI OPP – DET BLIR BEDRE

Første gang ute

ragnhildmork@ymail.com <<>>

9. February 2015

Ellevilt møte med min eldste brors hunder. Nevøen min til venstre.

I dag bestemmer eldstebroren min seg for å ta meg med ut i friluft for første gang.

Jeg er livredd.

På meg har jeg det mellomblåe fatlet, som søsteren min har sydd til meg. Jeg bruker det istedenfor det  lyse rosa som den kvinnelige fysioterapeuten ga meg. Det er for å spare skulderen, forklarer hun til meg.

-Du skal unngå kontraksjon, supplerer søsteren min.

Jeg skjønner ikke hva kontraksjon er for noe, men skjønner at det er noe som gjør vondt i skulderen.

Vi tar på en lang og kosete bukse siden broren min og jeg skal ut. Jeg merker at buksa er blitt vid på disse ukene.

Jeg karrer meg fast i rullestolen og stoler på at han vil passe på meg hvis noe fælt  vil skje.

Broren min triller rullestolen trygt av gårde. Når jeg kommer ut, kjenner jeg at luften stryker meg ømt på kinnet.

Det er mildt, fint maivær.

De elleville engelsk setterne hans venter på at vi skal komme trillende, like glade for å se meg som før jeg fikk slag! Og om de merker at jeg sitter i rullestol og er lam i halve kroppen, så viser de det  i hvert fall ikke.

Men turen ut tar raskt slutt.

Vi blir overrasket av skybrudd med hagl og torden.

Ragnhild setter pris på naturkreftene, noterer eldstebroren min i den rødblomstrete Marimekko-boken min.