Godt nytt år! SLAGDAMA går solo på Instagram
ragnhildmork@ymail.com <<>>3. January 2019
Det begynte i Drammen i januar. I alt syv flotte kvinner stod etter tur på scenen i Kvinner med kraft-seminaret. Alle hadde opplevd å bli slått i bakken, men på hver sin måte reist seg igjen. Vel 300 betalende tilhørere, de aller fleste kvinner, satt lydhøre som publikum. Rådet fra meg kom uten tvil:
- Har du mistet pappan din, barnet ditt eller gjennomgår en vanskelig skilsmisse fra ektefellen din, om du er alvorlig syk, eller om noen som står deg nær er det: Ikke gi opp! Det blir bedre.
Applausen bryter løs. Dette var en sterk opplevelse for meg. For første gang hadde jeg stått bortimot naken på en scene, vist fram hele meg, hele handikappet: At jeg har vanskelig for å gå trappen opp til scenen, at min høyre arm er lam og at jeg av og til leter etter ordene. Og ikke minst: Jeg hadde våget å dele min historie. Jeg turde å være naken overfor så mange.
I mars var det to store LHL-arrangement, der Slagdama var invitert som foredragsholder. Først var det et hundretalls publikummere, som var samlet sammen i Rakkestad. Dagen etterpå dro jeg og gemalen til Førde, der LHL Sogn og Fjordane hadde sitt årsmøte. Nytt var det at også han skulle prate om hvordan det var å være pårørende til meg.
- Jeg er ikke pårørende i ordets vante forstand. Jeg var ikke til stede da SLAGDAMA fikk slaget. Andre var der da. Jeg mistet ikke noe, men fikk istedenfor hele det fantastiske mennesket hun er! Jeg vil derfor heller snakke til dere om pårørende-rollen, sa han.
Jeg måtte smile til ham. Så fin han er.
Så kom påsken, og like etter tok jeg flyet fra Gardermoen til Tromsø. Det var fint å møte folket så langt i nord. En kvinne var svært oppsatt på likheten mellom Fatigue, som betyr en følelse av utslitthet som rammer 70 prosent av oss slagrammede, og mennesker med diagnosen ME.
-Jeg vet ikke hva som er likt og ulikt, her må det forskning til, sa jeg. Og forskning må til!
Siste reise før sommerferien, gikk til Bergen og de flotte ergoterapeutene som er ansatt ved Haukeland Sykehus. Jeg måtte med latter i stemmen berolige dem med at jeg ikke hadde noe imot ergoterapeuter som sådan, men var mer frustrert over at der ikke ble noe liv i armen min.
Tidlig i høst var det LHL i vårt nærområde i Buskerud som stod for tur, først LHL Røyken, dernest LHL Kongsberg. I Røyken lærte jeg hva loddsalg har å bety for et lokallag, og jeg kom hjem med både en hvit og flytende dusjsåpe og en nydelig roseplante med røde roser.
Aller sist, før juleferien satte inn, er det et 50-talls ansatte ved rehabiliteringssenteret Bakke Unicare i Halden som får besøk av Slagdama. De fikk ikke sagt det nok, hvor fint det var at Slagdama kom til svenskegrensa og ga meg applaus rekordmange ganger. Herlig!
Men hva svarte jeg den blonde kvinnen, med svorsk tonefall, som spurte meg om hvordan hun best mulig kunne være noe positivt for sine slagpasienter? Jo, sa jeg, det er et stort og vanskelig spørsmål å svare på. Jeg tror det er individuelt. Det som funker på Astrid, fungerer ikke på Hans. Men svarte jeg, godt humør i møtet med pasienten er viktig. At du har lagt igjen krangelen med mannen din hjemme når du kommer på jobb. Det funket iallefall på meg.
Så, et godt 2019 ønskes dere!
