Fysioterapeutens dom
ragnhildmork@ymail.com <<>>18. March 2015
Helgen før jeg blir skrevet ut fra Ullevål Sykehus. Jeg er på permisjon.
En ny hverdag tar til.
I spisesalen ser jeg med misunnelse på dem som har den friske hånden innetullet i en hanske og slik øver den svake armen. Tanken er å ha den svake armen med i alle gjøremål. Man må ha styrke i den svake armen for å kunne det, tenker jeg og ser molefonkent ned på min livløse høyrehånd.
- Skal du ikke livne til, da, sukker jeg.
Jeg vil ha besøk! Slusene blir åpnet og nå to måneder etter D-dagen renner det inn med mennesker. Å kunne rømme bort fra slagavdelingen sammen med mine venner er det jeg vil. Den ene etter den andre kommer smilende og sommerglade oppover til slagavdelingen med de deiligste matdelikatesser, Pradasandaler, de lager sommerbord i hagen bak sykehuset med skinke, salater, ja til og med vin får de smuglet inn på sykehusområdet i juli dette året.
- Det smaker flybensin, sier jeg.
Den kvinnelige legen kommer en ettermiddag inn til meg på rommet mitt og sier det blir for mye besøk siden jeg blir sliten av det. Hun legger visse restriksjoner på antall besøkende, hvorpå jeg ser på henne med et irritert, blått blikk. Jeg vil høre vennene mine snakke om ting som jeg også hadde vært opptatt av før slaget, forstår de hvitkledte ikke at det er viktig? At jeg slik får tenke på noe annet enn medisiner og trening, og hvor bra jeg vil bli til slutt?
Når jeg i dag ser tilbake, skjønner jeg at hun hadde rett.
Jeg er rastløs etter å høre at jeg vil bli helt bra. Jeg har behov for å høre noen fortelle meg at det kom til å gå bra med meg, og at jeg kom til å bli helt frisk igjen. Jeg skal jo tilbake i jobb før jul. Fem dager før jeg skal forlate Ullevål Sykehus og dra videre til Sunnaas, tar jeg motet til meg og spør fysioterapeuten.
- Hvor langt vil jeg komme? Vil jeg bli helt bra?
Hun stanser opp, ser på meg og sier:
- Du har en hjerne som fungerer som før. Du vil lære deg å gå igjen, men aldri kunne løpe. Din høyrehånd vil falle rett ned og være uvirksom.
Det mørkner rundt meg.
Dette er ikke de ordene jeg vil høre, jeg vil høre at det kommer til å gå bra. Jeg knekker sammen i strigråt og hun må kjøre meg i rullestolen tilbake på rommet. Hvorfor sier hun det slik? Hvorfor viser hun slik en manglende diplomatisk evne? Hun burde sett at jeg er svak og tørstet etter å høre at jeg ble bra, hun kunne sagt at det var for tidlig å si, at jeg er ung og har mye potensial inne for å oppnå et best mulig resultat, at jeg bestemmer selv hvor langt jeg kommer til å nå.
Det hun sa brenner seg fast i hukommelsen min og gjør at jeg fokuserer mer på det som ikke fungerte, enn på den fremgangen jeg har hatt.
I det avsluttende tverrfaglige møtet får jeg oppmuntrende tilbakemeldinger. Markant og hurtig fremgang sett fra flere synsvinkler.
I utskrivningsnotatet står det:
”Hun har hatt god fremgang. I starten ble hun fort sliten. Er nå mer utholdende og kan trene i lengre perioder. Nå kan hun gå noen meter helt alene. Vanligvis forflytter hun seg i rullestol. Hun er treningsmotivert og vil gjøre mest mulig alene. Man har tilstrebet at hun får noe hjelp for å stimulere til bruk av syk side og å unngå spastisitet. Hun plages en del av redusert hukommelse og konsentrasjon. (…) Pasienten har den senere tid vært mer nedstemt. Hennes situasjon har begynt å gå mer opp for henne. Under hele oppholdet har hun vært på helgepermisjoner hos sin bror og har hatt stor glede av dette.”
Etter tre dramatiske måneder ved Ullevål Sykehus, er det klart:
Jeg skal til Sunnaas Sykehus.
