Støtte fra familien
ragnhildmork@ymail.com <<>>1. April 2015
Vi tar bilen tilbake til Sunnaas, eldste broren min og jeg.
- Du må sitte rolig på denne stolen. Hvis ikke, vil de to sikkert velte deg, for de vil sikkert være ganske så glade over endelig å få se deg, sier pappa.
Det er hundene han snakker om. To brune og hvite engelske settere, som jeg setter høyt.
Brorane mine!
Mamma og pappa er kommet på besøk fra Sunnmøre, og har hentet meg på perm fra Sunnaas. Nå er vi alle på besøk hos søsteren min.
Pappa slipper inn gutta.
Hundene blir glade for å se meg! Og gjett om jeg er glad for å se dem! Og riktig: Da hundene kommer inn, holder de på å rive meg overende, til tross for at jeg sitter! De lager høylytte godlyder og har et muntert kroppsspråk med logrende haler. Det er rene konkurransen om meg, føler jeg.
Endelig er de her hos meg, de vakre brune og hvite engelsk setterne!
-
Merker ikke de heller at jeg har fått slag, undrer jeg, og tenker på hundene til broren min.
Det som er så fint med hunder, er at de er like glade for å se deg uansett, om du har hatt slag eller ei.
Neste helg kommer eldstebroren min og henter meg, men denne gangen skal vi først ta buss, deretter Nesoddferga over til Oslo. Det er en solrik sensommerdag. Sommeren varer lenge i år, tenker jeg.
Jeg skal prøve om jeg er sterk nok til å være ute blant folk i virkeligheten.
Jeg tar på solbrillene, putter overnattingstingene i en liten bag med hånda som fungerer, og livredd setter jeg meg og venter i rullestolen. Tenk om vi møter noen jeg kjenner, de vil se hvor skadet jeg er blitt, der jeg sitter i rullestol, knapt uten evne til å prate! Vi gjør ikke det, men broren min treffer på en ung lyriker som han kjenner.
På returen på søndag tar vi bil. Jeg er ikke sterk nok for å møte virkeligheten. Ikke ennå.
Like etter har eldstebroren min fødselsdag og blir femti. Han og kona har dratt på fjellet med hundene. Jeg forsøker å ringe ham, men han tar ikke telefonen, så jeg sender ham en sms. Jeg blir veldig glad når han ringer tilbake, glad for å høre at han er lykkelig i stemmen og bakom hører jeg min svigerinnes glade latter, og spesielt sluttordene hans:
- Du er den eneste jeg har snakket med.
Jeg smiler stort til sykepleieren som kommer forbi.
Det å ha en støttende familie er et viktig rekkverk å ha.
Jeg er heldig, konkluderer jeg.
