Tilbake i jobb - eller ikke?
ragnhildmork@ymail.com <<>>15. August 2015
I de tre årene blir jeg intervjuet av flere ukeblader, blant av Hjemmet og Allers. Her er en faksimile fra intervjuet i Hjemmet.
Tre år går.
Jeg blir stadig bedre til å både gå og å snakke, selv om framstegene kommer mer sakte nå enn det de gjorde det første året etter jeg fikk slaget. Nå går jeg de to kilometerene til jobb ved instituttet, forbi horene som står med korte miniskjørt og på høye hæler og venter på tur, og den narkomane unggutten som spør etter en tikrone til en kopp kaffe, og opp steintrappa i Skippergata… Fremme.
Saken er den at jeg trenger ikke legge meg ned og hvile lenger. Sven har sørget for at jeg har fått eget kontor, og dit inn har han båret en sofa til meg slik at jeg kan gå inn og lukke døren bak meg. I begynnelsen blir sofaen hyppig brukt. Jeg tar av meg skoene, legger meg ned og trekker det hvite ullteppet over meg.
Det var før, men ikke nå lenger.
- Jeg er blitt sterkere og tøffere på de tre årene som er gått, tøffere fordi jeg våger å gå og spise lunsj med de andre uten at du er med, sier jeg til Sven en tirsdags morgen i mai, når jeg er innom ham på det svære hjørnekontoret hans med kaffekoppen min.
Han smiler.
Forskerne ved instituttet er svært hyggelige. Mange av dem er mine gode venner fra den gang jeg arbeidet der, like mange er nyansatte de senere årene. Men mest av alt er det Sven, som ringer til NAV for meg når afasien tar meg, og som får høre av saksbehandleren min at hun er sliten og orker ikke tenke mer på min sak klokka 15 om ettermiddagen.
Det banker på døra til Svens kontor, og verdens største hvite smil og viltre, blonde krøller kommer innom for å slå av en prat. Vi har vært gode venninner i mange, mange år. Jeg tror hun forsker på noe som har med Afganistan å gjøre, men jeg er ikke sikker.
Hun er gift med en forretningsadvokat, som jeg har gitt all skriftlig dokumentasjon mellom meg og forlaget til umiddelbart etter jeg kom til instituttet. Etter å ha lest gjennom papirene, så måtte han medgi, at uansett så urettferdig jeg opplevde at min tilbakekomst til forlaget hadde endt, så var det dessverre ingenting juridisk forlaget hadde gjort feil.
Jeg klemmer telefonrøret hardt mot kinnet og ser forbitret ut av vinduet da denne beskjeden blir fortalt meg. Ser på to nedslitte dophuer som krangler over hodet på hunden til den ene ved trappesatsen utenfor Kirkens Nødhjelp.
- Ikke juirdisk, nei, tenker jeg, men etisk da? Forlaget var jo ikke medlem av det nasjonale «Et inkluderende arbeidsliv» en gang, fnyste jeg skuffet. Beklager altså, men tusen takk, sier jeg før jeg legger på.
Men nå tilbake til Svens kontor. Det store spørsmålet, i egne øyne, er om jeg vil jeg få tilbake jobben? Sven drar på det. Legen min hadde dradd på det. Også eldstebroren min har dradd på det.
- De har jo ikke sagt rett ut at jeg har mistet jobben, innvender jeg.
- Nei, det har de ikke, svarer han, som også de andre svarer.
I arbeidstrening
- Du snakker helt rent nå, sier en venninne av meg og setter hvitvinsglasset til munnen når vi er sammen etter jobb.
Det er sensommervær i luften og fullt av mennesker ved havnen, der vi har satt oss ned på en av uteserveringene. Det gule bygget ved siden av oss speiler seg i solbrillene hennes.
- Takk, svarer jeg, men det er imidlertid ikke slik jeg føler det denne fredagsettermiddagen, sliten som jeg er etter dagens arbeidsøkt.
Men i dag er det enda viktigere saker som står på dagsorden. Jeg lener meg fremover bordet, og småhvisker:
- Duuu, hør: Jeg får kanskje igjen jobben i Cappelen Damm!
Som min helse har blitt bedre, har også ting skjedd i Cappelen Damm forteller jeg til henne etter at gledeshylene har lagt seg. De tre personene som dro i trådene og førte til at jeg måtte gå fra forlaget bare to måneder etter jeg var tilbake, er der ikke lenger.
Tre nye personer er kommet til, deriblant en nytilsatt og energisk HR-sjef, som kom fra en stilling der hun blant annet arbeidet med å få sykemeldte tilbake i jobb, sier jeg og forteller henne om gårsdagens møte med den nye HR-sjefen.
Møte med Cappelen Damm
- Ingenting ligger på navnet ditt i personalmappa, og på vegne av Cappelen Damm må jeg unnskylde, sier HR-sjefen mens hun sommerbrun skyver stolen sin inntil bordet. Hun har spilt basket på toppnivå, og er feiende flott.
Jeg rister på hodet over det med personalmappa, før jeg sier:
- Du skal selvsagt få tilsendt alle papirer jeg har, sier jeg før jeg rettet meg opp i ryggen og sier høyt og klart: Jeg ønsker en avklaring rundt egen framtidig arbeidssituasjon.
- Jeg skjønner at du har behov for å få avklart dette, det har tross alt gått over fem år fra du ble syk, sier hun, men det må være et reelt behov hos oss.
- Ja, det er klart, sier jeg og smiler.
Ulike scenarier blir skissert. For det første, at jeg mestrer arbeidsoppgaver innenfor en 40 prosent stilling til normert tid. Arbeidsgiver avvikler den resterende 60 prosent stillingen. For det andre, at jeg mestrer arbeidsoppgavene, men at jeg trenger vesentlig mer tid til å utføre dem enn stillingsprosenten tilsier. Og for det tredje, at jeg ikke mestrer avtalte arbeidsoppgaver eller at arbeidsevnen er vesentlig lavere enn antatt, slik at jeg må revurdere egen arbeidsevne og bringe arbeidsforholdet til opphør.
Jeg skåler med venninna mi:
- Tilbake til Cappelen Damm, skråler vi i kor.
Kort tid deretter er det en meget fornøyd meg tilbake som står utenfor Cappelen Damm sin tunge inngangsdør. Jeg skal på arbeidstrening. Ville jeg klare dette i en bedrift i det private næringsliv? Pågangsmotet var det i allefall ingenting å si på.
Det er september 2010.
