Jeg er ingen
ragnhildmork@ymail.com <<>>6. May 2015
- Hjelp! Jeg tisser på meg!
Tårene presser på. Jeg er ikke 2 år lenger, men faktisk 35. Det er ikke langt til doen, men jeg rekker ikke å gå fra rommet mitt og inn på badet mitt og fram til toalettet.
Skamfølelsen presser tårene fram. Tenk, tisse seg ut!
Jeg greier knapt å gå. Tærne på min høyre fot krøker seg, og fotbladet vrir seg utover. Ikke engang den korte distansen, som den er den gjennom gangen fra rommet mitt og fram til spisesalen, kan jeg gå uten å bruke en evighet. Det gjør vondt.
Og i dag rekker jeg ikke fram til baderommet igjen.
Jeg vrir av meg tøyet og skrur på dusjen. Jeg venter til vannet er varmt, glovarmt, før jeg går inn under strålen.
Jeg tenker på dagens hest- og sledetur. Det var kaldt. Jeg hadde åpenbart for lite klær på. Jeg er svak og jeg tror ingen ser det. Jeg kommer tilbake iskald totalt uten mestring. Og så i tillegg, denne tisse i buksa-hendelsen.
Det begynner å gå opp for meg hva slaget har tatt fra meg. Jeg har mistet store deler av meg, jeg kan ikke løpe, knappest gå. Jeg har bare en arm, og jeg kan knapt prate. Hvem er jeg blitt? Spør jeg meg selv.
Tårene renner nedover kinnene mine.
Jeg skrur av dusjen, sakte tar jeg på meg noen rene klær og halter tilbake til senga. Jeg kryper sammen i fosterstilling med ansiktet vendt inn mot veggen.
Jeg er langt, langt unna å være tilbake i jobb, jeg som trodde at jeg ville være det før jul. Det tar langt lengre tid enn jeg trodde å bli rehabilitert av slaget.
Hvorfor hadde jeg ikke bare dødd i stedet for å våkne opp fredag den 13. mai? Det har vært mange tunge øyeblikk, jeg har jo gått til det steg å få anti-depressiva, men for første gang ser jeg depresjonen i hvitøyet.
Dette er annerledes.
Det banker på døren. Det er sykepleieren som hjalp meg å finne @-en på tastaturet, hun pene med det lyse håret og brune øynene.
Hun lurer på om jeg ikke vil ha middag.
Nei, svarer jeg. Med gråten i halsen forteller jeg om hesteturen, og hvor kald jeg ble.
- Mestring er målet, jeg ser det, men det var ikke mestring, sier jeg.
Hun setter seg ned på sengekanten.
Lytter til hva jeg har å si.
- Jeg går av jobb nå. Skal jeg komme med noe mat til deg her inne på rommet? Og er det noen du vil jeg skal ringe til som kan komme hit og snakke med deg?
Hun er åpenbart bekymret.
- Ja, ring søsteren min, sier jeg
Søsteren min kommer umiddelbart etter å ha blitt ringt til.
- Jeg er I-N-G-E-N, hulker jeg mot søsteren min sin skulder. Jeg I-N-G-E-N. Og dessuten: Jeg er drittlei av å bo på institusjon! Jeg er drittlei av all denne møkk kjedelige treningen!
Hun prøver å trøste. Forteller at så langt jeg er kommet siden jeg fikk slaget. For det første hadde jeg overlevd, hele to ganger! Deretter har jeg lært å gå igjen, og prate!
Jeg ser på henne.
- Du har bare nettopp begynt, avslutter hun.
Neste morgen kommer sykepleieren tidlig til rommet mitt. Hun har tårer i øynene da hun forteller at hun var livredd for at jeg ikke var der mer.
Det var et anslag av depresjon og ingen morsom opplevelse.
Jeg smiler matt.
