På campertur
ragnhildmork@ymail.com <<>>9. June 2016
Kjæresten min kitet, og båten fra Stena Line kommer inn fra Danmark i bakgrunnen.
- Mener du at vi skal dra på campingtur? Jeg ser himmelfallent på den kjekke kjæresten min, som har øyne som noen ganger er grønne. Nå er de blå. Smilehullene hans er lekne.
Jeg tenker på den gangen jeg var ti år. Da jeg maste på mamma og pappa om å dra ut på campingtur i fellesferien, langt bort fra det utrolig kjedelige landstedet vårt ved sjøen. Alle vennene mine dro på spennende turer, noen hadde til og med campingvogn, argumenterte jeg. Den gangen, en gang ut på sommeren i 1980, varte campinglivet i ett døgn på en campingplass i Gudbrandsdalen i regnvær før vi returnerte. Jeg fikk nok. Det er første og siste gang jeg campet.
- Vi skal på campertur, ikke campingtur. En tur i bobil, eller varebil, om du vil, smiler han og legger armene rundt meg. Vi skal ha bilen full av kite-utstyr og sove der gjør vi også. Det er jo ingen grunn til at det ikke skal gå bra, er det vel?
Jeg tenker i mitt stille sinn: Men jeg har jo hatt slag, min høyre side er delvis lam, jeg K A N jo ikke dra på campertur! Og jeg kan jo ikke sove med 30 centimeter opp til taket i bilen! Og hvor skal jeg gå på do? Jeg simpelthen greier det ikke!
Men glasset er mer halvfullt enn halvtomt, det har samtalene med psykiater lært meg. Derfor sitter jeg nå i en hvit varevogn av merket Peugeot, sammen med verdens blideste kjæreste på vei gjennom et solvarmt Oslo. Gradestokken på bilen viser at det er 30 grader utendørs.
Vi skal til Sverige, over Strømstad, videre til Uddevalla, Gøteborg og enda lenger sør, helt til noe som heter Varberg. Jeg har ikke vært der før. Kjæresten min har.
Vi kommer fram til Varberg, og kjæresten min svinger inn på en parkeringsplass, med 20 bobiler parkert fra før. Det er plass til totalt 30. Vi kravler ut av den parkerte bilen.
De andre bobilistene er ikke annet enn glade og positive til oss, som har den bittelille varevogna. Vi smiler tilbake. Jeg prøver meg på et par setninger på sunnmørsk, men av tomheten i blikkene deres er det klart: Svensker forstår ikke norsk, og i særdeleshet ikke sunnmørsk.
Kjæresten min har større evner til kommunikasjon, så han greier fint å snakke med naboene med sin Skavlan-svorsk. Jeg holder munn, men smiler stort. Lurer de på hva som er hendt meg siden jeg går rart og med skinne? De spør ikke.
Den helgen blir en eneste lang lykkehelg for oss begge to. Han får kitet. Jeg fotograferer med en hånd. Sanden er passelig sammentråkket, så den holder fint når jeg går. Jeg bader i sjøen. Til og med får jeg holde i en kite og kjenne hvordan vinden rykker og haler i den.
Og campe-livet? Jeg sover som et barn, 30 centimeter opp til taket eller ei. Det går finere enn jeg så for meg å komme meg fram og ut i bilen. Det gjaldt å finne sin teknikk. Toalettene er pene og rene. Og over det hele lå Varberg-luften, fin og sommerlig og med 30 grader pluss.
Jeg møter en av mine stereotyper denne helgen i Varberg, som viste at jeg faktisk fikk til når jeg ikke trodde det.
Og Varberg forelsket jeg meg i, og vil tilbake - camperturist eller ei.
