- Men slik skal det ikke være!
ragnhildmork@ymail.com <<>>13. October 2021
Min elleville entusiasme over å få et rehabiliteringsopphold preget hele meg, da jeg gikk inn hoveddøren og registrerte meg i skranken. Nå skulle jeg få profesjonell hjelp!
Jeg kunne ikke la være å tenke tilbake på tiden i sommer, da jeg lå på sykehuset og ble operert. Jeg var ganske fortvilet over å ha brukket det friske benet mitt. Jeg spurte ikke bare en, men to sykepleiere, om jeg kunne søke meg inn på rehabilitering.
To ganger fikk jeg omtrent identisk det samme svaret:
-Du får ikke plass uansett.
Vel. Legen min søkte, og jeg fikk plass.
Nå var jeg her. Men min positive holdning gikk gradvis over til større frustrasjon og sinne. Det skulle det gå hele tre dager før jeg fikk min første time i fysioterapi, og ifølge mitt ukesprogram skulle jeg få totalt 1+1/2 time med fysioterapi per uke.
Dette har ingenting med rehabilitering å gjøre, tenkte jeg, og lot tankene gå 16 år tilbake.
Da ble jeg trent opp igjen etter sykdomsforløpet ved slagenhetene på Ullevål Sykehus i Oslo, Sunnaas Sykehus på Nesodden, Cato Senteret i Son og senere ved Steffensrud på Gjøvik - alt i alt i nærmere ett år. De lærte meg å gå igjen og snakke igjen. Jeg hadde fulle ukeskalendere og var (positivt) totalt utslitt etter en dag. Jeg er og var veldig takknemlig for dette.
Så jeg vet hva rehabilitering er.
Og midt oppi alt, så ringer min lokale fysioterapeut og forteller at etter å ha stått på venteliste i et par måneder, så var de nå klare for meg. Han gjorde valget lett. Om kvelden, etter å ha stirret lenge nok i veggen, bestemte jeg meg for at jeg nå skulle skrive meg selv ut og avbryte mitt opphold.
Nå sitter jeg her hjemme, nøyaktig en uke senere, og er godt fornøyd. Jeg har møtt min flinke fysioterapeut og har også timer fremover. Jeg har booket meg inn flere timer per uke tid for å trene styrke hos min alltid blide PT på det lokale treningssenteret. Jeg har også begynt å rusle rundt i nabolaget ettersom hevelsen i venstre ankel har gått ned etter jeg begynte med støtte-strømpe og jeg har begynt å bruke sko igjen. Nå har jeg langt flere treningstimer per uke enn det som var rehab-tilbudet. I tillegg sover jeg i min egen seng.
Jeg skal innrømme en ting, og det er at jeg har fått en personlig styrke som var helt borte de årene i etterkant av da jeg fikk slaget. Min personlige styrke gjorde at jeg maste på legen min om at han måtte søke om plass til meg på rehabiliteringen. Og derfor skrev jeg også meg selv ut fra rehabiliteringen fordi jeg var skuffet og misfornøyd, og jeg mente jeg kunne få et langt bedre tilbud hjemme.
Du kan få det bra selv om du har det kjipt nå. Men det er en tøff prosess du må gjennom før du får det bra. Fra å være liten og svak til å bli sterk, med både evne og vilje til å kjempe for deg selv, det er en lang vei å gå. Du kommer dit.
Jeg liker å tenke på meg som unntaket. Det var en glipp, og jeg sa ifra. Nå er det opp til rehabiliteringsinstitusjonen og rette opp i et manglende tilbud slik at andre pasienter slipper å oppleve det samme.
