Tilbake på Ullevål
ragnhildmork@ymail.com <<>>24. April 2015
Mamma og meg.
- Dette ser veldig fint ut, det! Han kikker på skjermen og ser ned på meg og smiler.
Jeg ligger sidelengs stiv av anstrengelse på undersøkelsesbenken. Den kalde gelen mot min varme brysthud gjør at hårene reiser seg på armene. Han fører instrumentet over geleen som er smurt inn på brystet mitt.
- Vær forsiktig, du er den første som har berørt arret mitt, jeg har ikke en gang tatt på det selv, hvisker jeg. Og ikke øverst, der er en klump mellom høyre og venstre side som ikke helt stemmer. Vær så snill, jeg føler at arret skal revne!
Han smiler, før han sier:
- Det går så bra, så.
Jeg er tilbake på Ullevål Sykehus denne formiddagen for å ta en sjekk av hjertet. Det blir tatt ultralyd. Hjertet fungerer utmerket.
Jeg ser på ham, den eldre legen. Jeg husker ham som den som tok bilde av hjertet mitt. Hva er det han heter nå igjen, tenker jeg. Jeg har jo vært til ham en titalls ganger før operasjonen, men hva heter han? Jeg kjenner han igjen av utseende, men hva er navnet? Jeg får øye på et navneskilt som henger på brystlomma hans.
Ja, stemmer, det er navnet hans, ja.
Jeg har vært hos ham før jeg tok hjerteoperasjonen, men jeg kunne ikke huske navnet hans den gang. Men jeg husker det nå. Jeg bare vet det. Jeg merker at hukommelsen min stadig blir bedre.
Vi snakker om hjertetrøbbelet og alt som har skjedd siden sist, at ringen rundt hjertet har grodd fint.
- Hjertet ditt fungerer som på et helt normalt menneske, og du vil leve til du er nitti år, avslutter han.
Jeg blir tatt av medisinene Losec, Marevan og Albyl-A. Nå er det bare anti-eplepsimedisinen og anti-depressiva som ligger igjen i medisindosetten, foruten to daglige dosene av Omega 3 tablettene Fri Flyt som pappa innstendig har oppfordret meg til å ta. Det reklameres for at de bidrar til å ”opprettholde hjernes normalfunksjon.”
Jeg kler på meg. Det går sakte selv om jeg skynder meg. Til slutt er jeg ferdig, og sammen med stokken Martinsen halter vi ut på gangen og møter venninna mi, som der har ventet på meg.
Jeg sier at jeg har veldig lyst å prøve om jeg når fram til Infeksjonsmedisinsk avdeling.
Ullevål er et stort sykehus, etasjene er mange, byggene likeså, og gangene er sirklete. Jeg lå på Infeksjonsmedisinsk i fem uker forut for hjerteoperasjonen, og det hadde vært fint å se igjen noen av de som arbeider der.
- Og tross alt, kollapser jeg over lengden som vi må gå er for lang, så er vi tross alt på et sykehus, smiler jeg.
- Kom igjen, vi prøver! sier hun.
Jeg er veldig glad da vi kommer ned i 1. etasje og nærmer oss infeksjonsmedisinsk. En glassdør må forseres, så enda en.
- Så rart, det er helt stille her, hvisker jeg til venninnen min som har stanset opp, før en dør går opp fra et pasientrom og en hvitkledd dame med mange brune krøller kommer gående full fart nedover gangen.
- Kan jeg gjøre noe for dere, sier hun, før hun ved andre blikk på meg stråler opp, og utbryter:
- Ragnhild! Er det virkelig deg? Nå ble jeg glad! Jeg hørte operasjonen gikk bra. Du ser så godt ut, og du går til og med!
Jeg forteller henne om Sunnaas og at jeg nå er innlagt ved Cato Senteret.
- Det her gjorde dagen min! avslutter hun før hun må løpe videre.
Jeg funderer på hvem som faktisk gjorde hvem sin dag når jeg haltende går ut derfra til en taxi som skal kjøre meg tilbake til Cato Senteret igjen.
