Biljardkulen
ragnhildmork@ymail.com <<>>26. January 2015
Jeg dagdrømte mye tilbake til barndommens gode dager. Det var alltid sol og alltid lykke.
”Hun sier selv hun har betydelige konsentrasjonsvansker og er for eksempel ikke i stand til å lese”, skriver legen i min journal.
Jeg er nå flyttet fra den supermoderne hjerteavdelingen på toppen av Ullevål Sykehus til et nokså gammelt og slitt enerom i første etasje. Jeg får imidlertid følelsen av at de er like flinke her som på hjerteavdelingen. Jeg skal fortsatt få den beste hjelp og er fremdeles i trygge hender. Alle dingser som de opererte inn for en uke siden blir inn nå fjernet. Jeg aner ikke hva dingsene er, var det noen som sa noe om pacemaker?
Sykepleieren kommer med medisinen min, som hun skal gjøre flere ganger per dag. Smilende og glad med stativet rullende foran seg, kobler det fast og setter på en pose med blank væske. Det er min penecilin.
Diagnosen begynner sakte, men sikkert å sige inn. Har jeg virkelig fått dette rare, men fryktelige fenomenet, som de kaller for slag?
Jeg prøver å lese hva som står på forsiden til magasinet Elle, men bokstavene hopper og jeg greier ikke sette dem sammen til ord. Panikken tar meg: Kan jeg ikke lese lenger?
Jeg sover store deler av tiden, men når jeg er våken må jeg konstatere at halve meg er død. Eldstebroren min har på spørsmål gjenfortalt diagnosen ti ganger. Jeg er like interessert hver gang. Har jeg virkelig fått et stort sår i hjernen på høyre side, like bak øret?
Jeg tenker på drømmen jeg så ofte hadde som barn og ungdom. Den mørke biljardkulen som så sakte kommer rullende mot meg. Det er stille, lyst og plettfritt rundt den, før kulen kjører seg fast. Alt blir kaos og rot. Er drømmen et forvarsel mot det som skal komme?
Etter at jeg fikk slaget, har jeg ikke hatt drømmen om biljardkula.
