Et hårete mål
ragnhildmork@ymail.com <<>>12. October 2015
Anne Grethe Solberg møter meg.
- Du har gitt opp, du!
Ordene lyder som piskeslag.
Jeg måper.
Gitt opp, jeg har vel ikke gitt opp! tenker jeg. Jeg får jo alltid høre at jeg er så imponerende flink, at jeg har utvist styrke da jeg fikk igjen jobben. Hvordan kan hun mene at jeg har gitt opp?
Anne Grethe sitter foran meg på den gamle og ærverdige restauranten Olympen, under de store lysekronene som gir vakkert lys over de mørke møblene og de store maleriene med forgylte rammer fra Oslos østkant. Det er mørkt og trist høstvær utenfor.
Jeg kjenner Anne Grethe Solberg fra tiden jeg hadde vært til rehabilitering på Cato Senteret. Hun kom inn i kantinen, høyreist, slank og smilende. Etter å ha forsynt seg, setter hun seg ned ved mitt bord. Hun er så mørkkrøllete, brunøyd og pen, så veltalende!
- Det er fælt å si det, men jeg sveller stadig ut små haglkuler i brystet, sier Anne Grethe på hennes første dag som innskrevet ved Cato-Senteret.
Hun er blitt skutt av sin ektemann, som deretter skjøt seg selv. Han brukte hagle. Resultatet er at hun nesten døde, venstre arm ble amputert fra skulderen og hun har alvorlige skader i hofta. Hun har fått fastsatt en invaliditetsgrad på 70 prosent.
Forskjellen i typer skader mellom henne og meg er betydelige. Mens min skade er nevrologisk, så er hun blitt skutt. Hun mangler sin venstre arm og har vondt for å gå. Min høyre side er delvis lam fra ytterste stortå til ansiktet, pluss alle andre nevrologiske skader som jeg har, som spasmer, og tidligere talevansker og tidligere hukommelsesproblemer.
Tøffe Anne Grethe! Når hun kommer hjem fra Cato Senteret, så begynner hun med løping. Det er av en eller annen grunn lettere for henne å løpe enn å gå, og i dag har hun flere maraton på merittlista.
- Jeg løper ikke så fort som før, men jeg fullfører, sier hun.
En treningstur går fra Skøyen i Oslo, hvor hun den gang bodde, til Sandvika i Bærum.
- Der er en bensinstasjon som er fin når jeg må tisse, og så løper jeg hjem igjen, sier Anne Grethe selv. Hun er et forbilde for mange – med eller uten handikapp. Hun er coach og forsker i sosiologi, reiser rundt og holder foredrag. Også for meg er Anne Grethe et forbilde med sin ukuelige optimisme og måten hun tenker på:
Jeg er blitt skutt, men jeg er så heldig jeg lever. Skaden er skjedd. Da vil jeg trene meg opp til det beste jeg kan bli, er Anne Grethes motto.
Alvorlig ser hun på meg:
- Når trente du sist, da? spør hun.
Jeg blir stille og ser ned.
Hun sier jeg har kjørt inn på en blindvei siden jeg var på Cato Senteret. Da gikk jeg alltid i treningstøy, hevder Anne Grethe, også i lunsjen. Jeg trente og stod på, og jeg hadde vært et forbilde for mange andre, mener hun.
- Du har mistet gnisten i øynene, sier hun. Hvor i huleste er det blitt av det livlige blikket ditt, da? Og når trente du sist? gjentar hun igjen.
Det er jo et par år siden jeg sluttet på fysioterapi, tenker jeg, mens jeg mistrøstig kikker på de ekstra kiloene som har lagt seg rundt magen min. Har jeg gitt opp? Jeg som har høstet bred applaus både fordi jeg har fått igjen arbeidet mitt?
- Det er på tide å rygge bilen ut av den enveiskjørte gata du står parkert i, sier Anne Grethe, og komme deg ut på E6-en igjen.
Jeg blir faktisk oppløftet av det hun sier. På veien hjemover stikker jeg innom treningssenteret, hvor jeg kjøper treningskort på treningsstudioet. Der skriver jeg meg også på ei liste, der jeg søker om personlig trener.
Det er på tide å ta opp treningen igjen.
