Velg målet, elsk veien
ragnhildmork@ymail.com <<>>6. May 2020
På vei oppover dalen.
Jeg begynner å gå. Det er veldig fint å gå oppover dalen, med brungrått vulkanlandskap på hver sin side av veien mellom grønne palmer. Hyggelige hvite hus ligger der, inne i mellom vokser gule roser og ikke minst, den lilla Bougainvillea-planten, som oser av tropisk sommerstemning.
Etter jeg våknet den morgenen, hadde smertene i høyre slagside vært store. Etter hvert som jeg tar meg videre opp i dalen, begynner jeg å gå mer normalt, bortsett fra at jeg halter, da. Særlig var smerten rundt høyre hoft store, og jeg tenker med et sukk tilbake på fysioterapeuten på treningssenteret hjemme i Norge og hvordan hun smertefullt knadde de stive musklene.
-Tut! Tut! En liten hvit bil kommer i voldsom fart nedover dalen, og før hver sving tuter han og markerer at her kommer han, flytt dere alle mann. Jeg er livredd de små bilene, og vet jeg er sårbar når de kommer. Jeg kan ikke bevege meg i stort tempo sidelengs. Mellom indre vei og husbebyggelsen er der ikke noen rømningsvei, så jeg går på den ytterste veiskuldra. Jeg stanser og venter på at den lokale sjåføren og den lille hissige bilen skal komme. Jeg benytter anledningen til en vannpause, og tar en slurk av vannflaska jeg har med.
Den hvite bilen passerer og jeg forsetter min tur oppover dalen.
Lufttemperaturen er rundt 25 grader og jeg kjenner jeg begynner å bli svett. Jeg har gode sko med skinna rundt høyre fot, en svart shorts og en lett knallrosa treningssinglet fra Nike.
Rundt svingen kommer et ektepar i 50-årene. Jeg hører på småpraten at de er norske. Når de oppdager meg, stirrer de på min høyre fot og skinnen.
Hva tenker de på, undrer jeg. Hva som er skjedd med meg?
-Hola! sier jeg svakt når jeg passerer dem.
-Hola, svarer de en smule fattet, men de smiler i alle fall.
Første del av veistrekningen er fin og asfaltert vei, men lenger opp i dalen går dette over til å bli grusvei, og til sist bare en sti. Derav bambusstaven Gunnar, som jeg trenger for å ta meg fram. Men i dag kjenner jeg at jeg ikke orker å gå så langt jeg vanligvis går, så jeg snur og fortsetter nedover dalen igjen.
Velg målet og elsk veien, står det på en plate langs veien. Elige la metay ama el camino, som det heter på spansk. Det var kloke ord.
Jeg skal ta en omgang å få strukket ut musklene i ryggen når jeg kommer ned til havet igjen, tenker jeg.
DETTE BLOGGINNLEGGET STÅR OGSÅ PÅ TRYKK I MAIUTAVEN 2020 AV SLAG-NYTT, nr 1 2020. Det ble skrevet i februar i år, før Korona-pandemien eksploderte i Norge og Spania.
