Om å være ung
ragnhildmork@ymail.com <<>>4. September 2017
LHL Hjerneslag la under arrangementet ut denne meldingen på Instagram: Husk å heie på dem som heier på deg.
Jeg er på en samling som går over to dager for unge slagrammede. Det er første gang vi er blitt ført sammen. Femti slagrammede med pårørende fra hele landet er samlet. Noen har mørke briller mot sollyset, andre halter når de går, vi er flere med problemer når vi åpner munnen og skal si noe, men de aller fleste ser ut som helt vanlige 40-åringer.
Noen har blitt rammet for under ett år siden, og går rundt og kaver i tåka. Andre har kommet i gjennom alle vanskelige utfordringer, som opptrening, jobb og hvordan det er å håndtere den nye hverdagen. Det tar helst flere år. Meg tok det ti år før jeg aksepterte slaget.
- Ikke gi opp. Det blir bedre, sier jeg på denne samlingen langt oftere enn det jeg vanligvis gjør.
Utfordringene har vist seg å være temmelig like, om vi kommer fra Oslo, Stavanger, Ålesund, Lillehammer eller Kirkenes: Det er problemer i forhold til arbeidsgiver, og utfordringer særlig knyttet til tilrettelegging. Det å ha små barn, og så blir den ene rammet. Problemene synes uoverkommelige når den ene parten ikke orker å ta sin del av ansvaret, men bare vil trekke seg tilbake. Pappa eller mamma orker ikke lenger.
Og så er det fatigue. Omtrent samtlige snakker om fatigue som den store usynlige fienden.
Dessuten dreier det seg om å ha en fastlege som ikke forstår. Har fastlegen kompetanse til å fastsette hva symptomene med hjerneslag, når skaden er innvendig og ikke synes på utsiden? Og ikke minst, et utall pårørende blir utslitt stående igjen og føler seg helt alene. De er glemt av kommunene.
- Det å få slag fører til lat selvtilliten min ble borte. Jeg er mindre til nytte, blir det sagt. Det blir nikket i salen.
Gruppa med unge mennesker som usikre kom og satte seg og spiste lunsj i går uten å kjenne særlig mange andre, er i dag blitt til glade mennesker som gjennom gårsdagens samling og middag er blitt kjent med hverandre. Erfaringer blir utvekslet, og likeså telefonnummere og Facebookadresser.
I hjerneslagssammenheng er vi unge vi som er på samlingen. Vi er mennesker som har blitt rammet i arbeidsdyktig alder. Våre utfordringer er noenlunde like. Blant de som er 70+ har de ikke de utfordringene knyttet til jobb og barn. Mens andre utfordringer er like uavhengig av alder, som for eksempel utmattelsen.
Hun har rett, hun damen uten hår. Her er ikke så mange på 20 år, og det burde kanskje vært organisert en samling rettet mot barn og unge med pårørende. Barn eller unge har også har sine utfordringer, som vi middelaldrene har våre.
