• En dag
  En dag vil denne pandemien være forbi. Da skal vi igjen møtes og gi hverandre verdens beste klem. Men det blir åpenbart en stund til.
  
• Gratulerer med dagen!
  I dag er det 5 år siden LHL Hjerneslag ble etablert. Den gang ble dagen feiret med flagget til topps og selveste helseminister Bent Høie var til stede på arrangementet i Oslo. I  sin tale til LHL Hjerneslag, trakk han fram meg, SLAGDAMA!
  
• Skinnen som ikke vil på
  -Åhhh! Den pokkers skinnen vil ikke på! Jeg sitter på doen på badet med dolokket nede. Jeg har dusjet, vasket og balsamert håret med den eksklusive Aveda-shampoen og balsam. Jeg har haltet meg ut av dusjen, tatt opp håndkleet som jeg hadde lagt klar til meg på gulvet, og tørket meg.
  
• LHL intervjuer meg: Vil gjøre en forskjell!
  Ragnhild Mork (51) fikk livet snudd opp ned etter et hjerneslag. I dag sitter hun i Sentralstyret i LHL og brenner for at slagrammede skal få en best mulig hverdag!
  
• 16 år i dag
  -       Du? Du vet at i dag er DAGEN? Sier kjærestemannen min. Jeg kjenner at jeg er litt stiv i akslene etter for mye trening de siste dagene. Tenker mest på stivheten min høyre skulder, som muligens trenger litt massasje.  -       Dagen i dag? Spør jeg uforstående. Jeg strekker på meg. Døsig. -       Det er i dag 16 år siden du fikk hjerneslaget, kjære vennen min. Brått ser jeg på han, sperrer opp øynene:  -       Er det den 13. mai i dag?
  
• Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?
  

  Snåsamannen er død, hele 95 år gammel. Det er usigelig trist, men døden innhenter samtlige av oss, så tiden var kanskje kommet. Jeg publiserer et seks år gammelt blogginnlegg for å vise hvor viktig han var for meg. Hvil i fred, Joralf.

  
  Tags Yr, engelsksetter, Snåsamannen, depresjon, Eldstebroren min, pappa, Sunnmøre
• Ankelbrudd i min friske fot
  -Nei, sier han. Stemmen hans er bestemt. -Nei? svarer jeg, nå litt mindre skråsikker. -Nei. Psykisk, og heller ikke fysisk, er du tilbake til det du var da du fikk hjerneslag. Du har bare fått en mindre fysisk skade som vil sette deg ut en tid, sier eldstebroren min.
  
• - Men slik skal det ikke være!
  Direktøren skriver dette til meg etter å ha mottatt min klage på manglende rehabiliteringstilbud. I tre uker skulle jeg få et tilpasset opplegg for å trene opp min brukne ankel. Det ble i stedet tre dager.
  
• Muskelminne
  

  -Du kjenner til teorien om muskelminne, sier min personlige trener (PT), med den lyse luggen og de himmelblå øynene. Jeg har time med ham. Det er vinterkaldt ute, men deilig varmt inne i treningssenteret. 

  -Nei? svarer jeg spørrende.

  
  
• Her slutter bloggen om SLAGDAMA
  Tiden er nå kommet, som tiden alltid gjør, for å avslutte denne bloggen. I syv år har den vært så uendelig viktig for meg. Det har virkelig vært en reise jeg la ut på i januar 2015. De hurrarop dere har kommet med underveis i lesingen når livet var tvert, har vært uvurdelige. Jeg har vært lei meg, dere har vært lei dere. Jeg har blitt opprørt, dere har vært opprørt. Og jeg har vært gledestrålende glad, og dere har ledd like gledestrående med meg gjennom seks år. Tusen, tusen takk! Det er for meg uendelig trist, nesten som et dødsfall. Bloggen blir tatt ned den 15. desember.
  
• Om meg
  

  Jeg var ett av de menneskene som var like ved å gå under. 

  For 16 år siden fikk jeg et alvorlig hjerneslag. Det førte til en rekke kamper, den aller første om å overleve. Etter nesten 50 dramatiske dager og en stor, men vellykket hjerteoperasjon, så stod kamp nummer to for tur: Gjenopptrening. 

  
  

2015201620172018201920202021AlleJanuary: En dagFebruary: Gratulerer med dagen!March: Skinnen som ikke vil påMay: LHL intervjuer meg: Vil gjøre en forskjell!May: 16 år i dagJune: Snåsamannen: Hvorfor har du gitt opp?August: Ankelbrudd i min friske fotOctober: - Men slik skal det ikke være!December: MuskelminneDecember: Her slutter bloggen om SLAGDAMADecember: Om megNyhet! Enarmet mat

En dag vil denne pandemien være forbi. Da skal vi igjen møtes og gi hverandre verdens beste klem. Men det blir åpenbart en stund til.

Vi er i gang med, kanskje, den tredje nedstengingen av deler av samfunnet siden i begynnelsen av mars for nesten ett år siden.

Den gang hadde jeg nettopp vært og feiret mine nylig fylte 50 år med flagg og ballonger og en knallfin tur til ett av verdens fineste hoteller i Las Palmas. Gode venner, som var igjen nok en uke på Kanariøyene,  fortalte oss at de hadde mistet luktesansen.

Å miste luktesansen er et hovedtrekk på at en er smittet av Korona, har det vist seg.

Siden den gang, i begynnelsen av mars, har vi levd i disse rare tidene med forskjellige tiltak mot pandemien. Vi er blitt stadig minnet på å vaske hendene, alltid ha en flaske anti-bac tilgjengelig, holde trygg avstand til andre mennesker, bruke munnbind, holde oss i nærmiljøet og møte hverandre på digitale plattformer som Teams eller Zoom. Samfunnet blir stengt ned, ja, til og med Vinmonopolet er rammet.

Vi får lov til å menge oss med dem som er i samme Kohort som oss.

Men hva hvis Kohorten teller en person, nemlig meg?

Jeg ville ha savnet alle vennene mine. Og familien min. Et enormt savn ville det ha vært.

Jeg ville ha savnet å dra på weekendtur til Berlin.

Jeg ville savnet min PT og å stikke innom treningssenteret, fordi det er stengt.

Og jeg ville vært ekstra mye alene, kjent på hvor ensom jeg er, og jeg ville følt meg ekstra mye mer sårbar.

Hverdagen ville vært meg i pysj på vei til espressomaskinen og min Mac på kjøkkenet. Nok en dag, bare meg alene, en kopp kaffe og datamaskinen.

 Kanskje er nettopp du en av  de mange ensomme?

Det blir bedre alle sammen. Pandemien går over, iallfall går den over i noe annet. Alt blir bedre.

God helg!