Ny dag og fysioterapi
ragnhildmork@ymail.com <<>>29. May 2015
- Det går så treigt!
Jeg sitter på do og skal kle på meg. Først en knallrosa truse med oransje polkadotter på og svart trenings-bh.
Jeg begynner med bh-en.
Den lamme armen først, før jeg drar bh-en over hodet, slik jeg har lært. Sitter med beina i kors med det skadde beinet øverst. Polkadottene først, deretter de røde treningsbuksene. Det er samme prinsipp. Den skadde siden først. Den friske sist.
Dernest har jeg på en hvit t-skjorte med grå inskripsjon. Victory, står det. Videre strømper og joggesko med skinna. Victory er engelsk og betyr seier, tenker jeg.
Endelig.
Det går i alle fall bedre med skinna nå enn da jeg var innlagt ved Sunnaas, kanskje ved Cato Senteret også.
Jeg skal på fysioterapi for første gang.
Begge beina er plantet i bakken. Den venstre armen holder den høyre og den er strukket ut rett foran meg. Nå skal jeg opp i stående stilling.
- En-to-tre! sier jeg høyt og bestemt til meg selv.
Og så reiser jeg meg - egentlig ganske så fint! Jeg smiler fornøyd. Men så begynner jeg å skjelve nederst i høyre fot. Jeg presser foten mot gulvet.
- Det går så fint atte, kjære foten min, hvisker jeg.
Ristingen stanser.
Er det dette de mener med vektbæring, undrer jeg meg på, at både venstre og høyreside skal bli med når jeg reiser meg?
Etter at jeg har kledd på meg og spist frokost i hurten, for klokka nærmer seg halv elleve på formiddagen og til da har jeg bestilt drosjen, er jeg snart klar.
Det står bare igjen å pusse tennene. Mamma og pappa har kjøpt en elektrisk tannbørste til meg. Jeg synes den fungerer fint.
Jeg bruker lang tid ned trappene. Tar ett og ett steg med begge beina, før et nytt steg.
Jeg klamrer meg fast til stakittet med venstre hånd. Det blir stavring ned trappetrinnene. Nede griper jeg fatt i Martinsen, stokken min, og med litt rabalder får jeg åpnet døren og går ut. Jeg skjønner ikke at jeg ikke har merket grusen på underlaget før jeg fikk slag, og at det var en liten oppoverbakke før den ytterste utgangsdøren. Alt jeg tenker på nå, er å gå. Hvordan jeg skal greie å komme meg fremover. Ute venter taxien på meg. Jeg må forsere 15 meter fra utgangsdøren bort til taxien. Nå kan alle se meg.
Det er flaut å ha blitt handikappet, så flaut at jeg ikke vil at noen som helst skal se meg. En svartglinsende Mercedes og en smilende Pakistansættet drosjesjåfør som kommer hjelpende ut av bilen, er redningen. Endelig kan jeg sette meg inn i baksetet på drosjen. Endelig kan jeg slappe av.
Drosjesjåførene blir mine nye venner.
Jeg er nervøs da jeg kommer inn i fysioterapiinstituttet. Det lukter gymsal. Men ike gammel og sur gymsal. Ny og frisk gymsal.
Jeg må sette meg ned litt og vente. Martinsen blir stående ved min venstre side.
Tre-fire andre mennesker sitter også der og venter på sin fysioterapeut.
De er gamle, synes jeg.
- Hei!
Blid kommer hun ut, min fysioterapeut, som jeg skal tilbringe hundrevis av timer med de neste årene. Tre ganger i uka. Hun er pen og slank, synes jeg. Det viser seg snart at det er full klaff mellom oss to.
Men fysioterapi er frustrerende.
Jeg sier inni meg at min høyre arm skal bevege seg, skal gjøre som jeg vil, men armen bare ligger der. Musklene får ikke beskjed fra hjernen om å gjøre noe.
- Kom igjen, da, move! sier jeg.
Men det er ingen kontakt mellom hjerne og musklene i høyre arm, men dog, bittelitt i skulderen, det var kommet fram på Cato Senteret. I stedet begynner musklene i foten å skjelve av spasmer og av anstrengelse.
I høyre fot går jeg fremdeles med stivt kne og droppfot. Jeg går stygt, ikke veldig langt og veldig sakte. Jeg må dra litt på smilebåndet over sms-en jeg hadde sendt til en venninne våren 2005, forut for slaget, med rapport over sykdomstilstanden.
Jeg går på tur, hadde jeg skrevet, men jeg beveger meg så sakte at jeg blir forbigått av gamle damer.
Nå er det realiteten.
Jeg er 36 år og blir forbigått av eldre damer. Jeg som hadde vært kaptein på håndballaget.
- Inne i hodet mitt er jeg en toppidrettsutøver, men kroppen min står for meg som et mareritt, sier forfatteren Thorvald Steen i et intervju med avisen Aftenposten.
Omtrent sånn føles det.
Jeg er ferdig med fysioterapitimen og er ufattelig sliten. Sitter på en stol i gangen og venter på drosjen. Ser i gulvet. Konsentrerer meg om meg selv. Når taxien endelig kommer, setter jeg meg inn i baksetet og lukker øynene.
- Du må ha bilbelte, sier drosjesjåføren.
- Vil ikke ha på bilbelte, sier jeg.
Når jeg ikke døde på forsommeren i 2005, så dør jeg vel ikke i et bilkræsj nå.
- Kjør meg hjem.
Det er fatigue igjen, og jeg må sove. Trettbarheten blir vanligvis bedre ettersom man heles av hjerneskaden, men den går ofte ikke helt over, har jeg lest. Nå er den til stede for fullt – fremdeles.
Utholdenheten er liten, kjenner jeg. Jeg kan da ikke ha mer enn 5 prosent av energien jeg hadde før slaget. Gjøremål som tidligere går raskt unna, tar lengre tid. Ting som tidligere var dagligdagse, har jeg ikke lenger energi til, tenker jeg i drosjen, som på kjører ned Uranienborgveien.
Jeg tenker på hvor utslitt jeg blir etter at jeg har dusjet, sminket meg og kledd på meg, at jeg bare går tilbake i sengen igjen. Etter trening er jeg så sliten at treningsklær blir slengt fra meg, og jeg dumper ned i sofaen eller sengen og må sove.
Taxien er fremme, og jeg og Martinsen stavrer oss ut etter å ha sagt hadet, og tusen takk for turen til taxisjåføren. Men likevel så går jeg på med full energi, tenker jeg. Jeg skriver lister over alt som skal gjøres, alt slik det hadde vært før. Men etter jeg har gjort meg ferdig med listeskrivingen, er jeg helt tappet. Siger sammen foran fjernsynet. Kroppen har stilt seg om, den må jo det, men ikke hodet. Hele tiden denne pokkers fatigue-utmattelsen.
