GI ALDRI OPP – DET BLIR BEDRE

Ut og møte folk

ragnhildmork@ymail.com <<>>

13. February 2017

Jeg leser, Torgeir lytter. Foto: Christopher Olssøn.

- Kan ikke du blogge igjen nå snart, da? Det er så lenge siden vi har hørt fra deg, bortsett fra sånne generelle nyheter om boka di, da. Den middelaldrende mannen med røde briller ser håpefullt på meg. Han er også slagrammet. Det at han drar litt på det venstre benet avslører det. Vi er på en større Slagkafe i Oslo i regi av LHL Hjerneslag.

Mange slagrammede er kommet til Oslo denne torsdagskvelden i februar. Til og med min tidligere personlige trener, Henrik, har tatt vegen til Youngstorget. Jeg har sug i magen og er klam i håndflaten, for på arrangementet skal jeg bokbades av en av LHL Hjerneslags ansatte, Torgeir Solberg Mathisen. 

Vi går opp på scenen. Jeg skal lese ett kapitel fra boka mi, og har valgt ”Slaget”.  Jeg har øvd og øvd på nettopp dette kapitelet, for det er vondt og det er sterkt, og tidligere har jeg begynt å gråte. Jeg tror jeg er sterkere nå.

Jeg begynner å lese. Torgeir lytter. Jeg hører hulk fra den ellers stille salen. De lytter. Jeg kommer meg gjennom uten å begynne og gråte.

Torgeir begynner. Han stiller sine gode spørsmål: - Du skulle raskt tilbake til den du hadde vært før sykdommen, og tenkte at du skulle være tilbake i jobb før jul, altså et drøyt halvår etter det store hjerneslaget. Men det ble et betydelig lengre rehabiliteringsopphold, sier han.

Jeg forteller at før jul var jeg begynt å prate litt, og at rullestolen var satt igjen på Sunnaas Sykehus og jeg var på vei til CatoSenteret.

 – Realitetsorienteringen var relativt svak, kan du si.

 Salen humrer.

Det blir en flott kveld. Jeg signerer bøker. Noen gråter. Mange er yngre. Enkelte er det umulig å se på at de har hatt slag.

Nei, det var jammen en fin kveld. Jeg smiler.