Årets lyseste døgn
ragnhildmork@ymail.com <<>>19. February 2015
Jeg ser alvorlig på legen min.
- Du mener, o-p-e-r-a-s-j-o-n? Nå? Altså, i morgen tidlig?
Ordene kommer sakte ut, nærmest nølende.
Legen min nikker.
- Operasjonen er blitt fremskyndet, sier han.
Det er helt stille i rommet.
Ikke en gang pencilinen på sin vei inn i kroppen min via veneflonen lager lyd. Jeg har fått dagens første pencilindrypp da han stakk hodet inn døra.
- Vi får ikke ned feberen, fortsetter han, og forteller at de har vært uvillige til å operere tidligere siden det var stor risiko for at noe mer kan løsne fra hjertet og ytterligere skade hjernen. Nå er jeg sterk nok.
Jeg blir redd, og da legen min går ut igjen, ringer jeg til eldstebroren min.
Jeg hikster inn i telefonen.
- Det skjer i morgen, sier jeg gråtkvalt, da skal de operere meg i hjertet. Han kaster det han har i hendene, kjører litt fortere enn normalt opp til Ullevål og kommer andpusten inn på rommet mitt.
Han har gått raskt fra parkeringsplassen.
Nå sitter han på sengekanten min, snakker trøstende om at sannsynligheten for at det går fint, er stor, og når kong Harald har gjort den samme operasjonen med glans, så greier jeg å gjennomføre den samme.
Han får meg til å le gjennom tårene.
Men han må tilbake på jobb.
Hjertekirurgen, som skal operere meg, kommer innom rommet mitt etter at eldstebroren min har dratt. Presenterer seg.
Han må ha min godkjennelse til å foreta hjerteoperasjonen. Forteller at til sammen er de seks mennesker som skal forsøke å redde livet mitt. Det er foruten han selv, en annen kirurg, en anestesilege, to operasjonssykepleiere og en ingeniør.
- En ingeniør? spør jeg og sperrer øynene opp.
- Han skal styre hjerte-lunge maskinen, sier han.
Blåøyd, vestlandsk og lavmælt, lener han seg mot en vegg, og sier videre:
- Å operere hjertet er i ditt tilfelle langt fra ufarlig på grunn av betennelsen. Mer kan løsne og sette av gårde mot hjernen.
Han puster inn før han sier:
- Operasjonen er som å spille russisk rullett.
Sa han virkelig det? Russisk rulett! Han sammenlikner operasjonen med russisk rulett, med livet som innsats! Seks patroner i pistolen, sette pistolen til panna, vite at det er en sjettedel sjanse for at jeg overlever.
16, 6 prosent.
Himmel, da! Hva er det kirurgen sier! At det er langt mindre sjanse for at jeg overlever enn dør!
Han går.
Jeg stirrer i taket. Skulle ønske der var stukkatur og rosett som det er i leiligheten min i Schweigaardsgate. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var der, ikke her, at ingenting av dette har skjedd.
Endorkarditt. Hjerteoperasjon. Russisk rulett.
Jeg får vanskeligheter med å puste.
Hyperventilerer.
Russisk rulett! Et sjansespill.
Selvsagt har jeg gitt ham tillatelse til å foreta operasjonen før han forlater meg. Jeg har i realiteten ikke noe valg. Alternativet er å dø av at streptokokkene spiser opp hjertet mitt.
”Det er begrunnet frykt for at dette kan løsne og forårsake ytterligere embolier. Pasienten er godt informert om inngrepet art og risiko”, skriver kirurgen i min journal.
Angsten for å dø overvelder meg.
Jeg som for kort tid siden hadde lengtet etter å få dø er nå redd for det samme.
Jeg blir liggende å fundere. Hvis noe løsner under operasjonen og mer setter seg fast i hjernen, hvis hjerneskaden blir større enn den er, hvis jeg blir liggende som en grønnsak bortgjemt på et sykehus, hvis en må bruke maskin for å holde liv i meg … Jeg orker ikke tanken og tar fram telefonen for å ringe til mamma og pappa. De to vil være ansvarlige for at knappen eventuelt skal skrus av hvis den russiske ruletten ender feil.
Det er mamma som tar telefonen, men de tar hver sitt telefonrør etter hvert, slik at de begge kan prate med meg på samme tid. Stotrende, og jeg bruker lang tid på å finne ordene, men spørsmålet mitt kommer klart og tydelig ut:
- Lover dere å gi deres tillatelse til å skru av respiratorene hvis operasjonen er mislykket? Hvis jeg faller i koma skal jeg ikke holdes kunstig i live? spør jeg.
Spørsmålet mitt etterlater en larmende stillhet i telefonrøret.
Jeg kan tenke meg at for dem er det vanskelig at den yngste av fire søsken, selve lisjetausa, spør om deres tillatelse til å få dø.
Til sist kommer det:
- Ja, det vil vi.
Etter litt småsnakk, legger vi på.
En lettet meg tar knappen og styrer ryggstøet i sengen tilbake. Jeg er sliten og må ligge langstrakt og prøve finne ro.
Beslutningene ved Ullevål skjer raskt.
Skytingen av den russiske rulletten skjer altså i morgen tidlig, klokka åtte.
Kirurgen kommer og snakker med meg flere ganger. Siste gangen han kommer innom meg på rommet mitt, sier han at han håper å kunne unngå å fjerne hjerteklaffen. Hvitkledt lener han seg mot et stativ som står der. Det er 40 prosent sjanser for dette, sier han, men det forutsetter at skadene på klaffen ikke er for store.
Jeg blir helt rolig og tenker at jeg skal opereres i morgen. Men sjansen er stor for at jeg ikke våkner opp igjen. Jeg skal opereres om mindre enn 24 timer, det vil føre til at ventetiden blir kort. Kortere ventetid til jeg skal skyte kula i den russiske rulletten. Jeg er glad for at kirurgen brukte bildet om den russiske rulett. Jeg forstår i alle fall alvoret og faren.
Klokka er halv tre om ettermiddagen. Jeg blir trillet opp på hjerteavdelingen, forbi pasienter og gjennom slitte ganger opp til den nye hjerteavdelingen.
Klokka åtte kvelden før får jeg en innsovningstablett etter å ha blitt dusjet av en pleier.
I morgen skal det skje.
Jeg er rolig.
Jeg sovner inn.
Det er årets lyseste døgn.
