Første besøk hjemme i leiligheten
ragnhildmork@ymail.com <<>>15. April 2015
Hjemme!
- I-R-R-G-R-Ø-N-N!! Herligheten! De har malt bygården vår, som før var gul, for irrgrønn!
Måpende blir jeg stående å se på den, men må innrømme overfor meg selv at fargen er litt kul.
Jeg står utenfor hjemmet mitt i Schweigaardsgate, seks måneder etter jeg sjanglet ut av leiligheten og ned de fire etasjene på vei til legen min.
Dette er hjemme.
Jeg lener meg over stokken min. Snuser inn lukten av by, lydene av trafikk og altså synet av den grønne gården.
Jeg er kommet hit på dagsbesøk
Jeg har vært nervøs for reisen. Det er tross alt bare en uke siden den strabasiøse og første Oslo-turen uten rullestol til min frisør. Rullestolen får naturlig nok ikke være med denne gangen heller, jeg skal tross alt opp 62 trappetrinn og inn i leiligheten. Hvis jeg greier å komme meg opp, da.
De to ergoterapeutene som er med er veldig hyggelige. Jeg snur meg, ser vennlig på dem og sier:
- Vi får nå se om det faktisk går å komme seg opp i leiligheten.
For det er litt av en jobb som ligger foran meg. Den første utfordringen er å komme seg opp alle trappetrinnene til 4. etasje uten heis. 62 trappetrinn. En ergoterapeut går foran, en går bak. Det går sakte. Det er tungt.
Halvveis. Bare 30 trappetrinn igjen.
Endelig, der er jeg oppe. Det første møtet med mitt gamle hjem. Leiligheten er akkurat som før - stor, lys og deilig. Jeg har mest lyst til å bli. Lyst til å spille opera på full styrke og se den vakre oktoberdagen skinne inn gjennom vinduene. Dette er også et sentralt steg tilbake til min nye hverdag.
- Vil du være her litt lenger, spør den eldste av ergoterapeutene.
Jeg bekrefter det.
Hun må tilbake til Nesodden for å hente barna i barnehagen. Ergoterapapistudenten vil være igjen sammen med meg.
Hun springer ut, ned på hjørnet og henter pizza til oss. Det er det beste måltidet jeg har smakt på lenge.
Jeg smiler lurt.
Det er mørkt når vi ankommer Sunnaas.
En av mine medpasienter, en kvinne tidlig i 40-årene, kommer ikke ut av rommet sitt. Når vi skal spise, går en av pleierne inn med sondemat til henne. Hun har fått den sjeldne lidelsen Locked-in-Syndrom, et slag i hjernestammen. En person som har et slikt slag er bevisst som før, men kan ikke gi responser fordi hele kroppen er lammet. Personen kan ikke svelge eller snakke, men syn, hørsel og evnen til å tenke er intakt.
Hun er åpenbart veldig deprimert, og orker ikke at noen skal se henne.
Den franske filmen ”Dykkerklokken og sommerfuglen”, som jeg fikk i presang noen år senere, omhandler den 43-årige Elle-redaktøren Jean-Dominique Bauby som pådro seg Locked-in-Syndrom. Hans eneste måte å kommunisere på var å blinke med venstre øye. Han får opplest alfabetet og blunker hver gang han hører bokstaven han er ute etter. Slik makter han å kommunisere med omverden.
Etter hvert skriver han også en bok, som omhandler tanker og selvsagt frustrasjoner rundt situasjonen han er havnet i. Det er en sterk bok, som senere blir filmatisert. Store deler av filmen foregår gjennom dette «nøkkelhullet», inne i hodet til Bauby. Det gir et innblikk i det klaustrofobiske marerittet det må være å bli fanget i egen kropp.
- Det kunne vært verre enn mitt slag. Jeg er glad det ikke er meg. En må sammenligne, konstaterer jeg, mens jeg nok en gang er på tur til fysioterapisalen med rullestolen ved min side.
Det var stort og viktig for meg å besøke hjemmet mitt, noe faggruppen gir uttrykk for ved det avsluttende møtet vi hadde. Forbedringen på de tre månedene jeg hadde vært innlagt ved Sunnaas er stor: Jeg har gått fra å være en totalt hjelpetrengende pasient til å bli oppegående, jeg har til og med vært hjemme i leiligheten min.
Faggruppen sier videre at jeg var blitt bra igjen av høyresidig lammelsen i ansiktet som var svært synlig i begynnelsen, også av tungedeviasjon mot høyre og nedsatt tungetempo. Mens jeg var sterkt dekondisjonert da jeg kom til Sunnaas og muskulært begrenset, så kan de nå se og måle at jeg går dobbelt så fort i tredemølle som tidligere. Utholdenheten er betydelig forbedret, sier de.
Fysioterapeuten har trent meg i å gå trapper med tanke på alle trappetrinnene som etter hvert skal møte meg når jeg kommer hjem. Men hun understreker at jeg kan gå alene opp trapper, men at jeg trenger observasjon når jeg trener nedover trapper.
Og jeg husket stadig bedre.
Nå går turen til Cato Senteret. Rullestolen står igjen.
