Jeg kan da ikke kjøre bil!
ragnhildmork@ymail.com <<>>20. May 2016
- Jeg kan da ikke kjøre bil! Fra min vante plass i passasjersetet ser jeg forferdet bort på kjæresten min, som sakte har stanset opp bilen foran et kjøpesenter med stor parkeringsplass. Det er 11 år siden jeg fikk slag, 11 år siden jeg sist gang tok i et bilratt.
Kjæresten min kjører en el-bil med automatgir, en sånn som er nokså nifs å få opp på siden dersom du er syklist eller du er fotgjenger i Oslo-trafikken. El-bilene er bortimot lydløse.
- Dette er frivillig tvang, altså, sier jeg som et siste fortvilet utrop mot hans glisende ansikt. Han bøyer seg mot meg før han med alvorlig mine sier: - Du har ikke noe synsutfall. Det eneste som står mellom deg det å kjøre bil, er at funksjonen på din høyre side er litt nedsatt og dessuten stor indre motstand og frykt.
Stemmen hans er rolig og har en betryggende effekt på meg, så jeg spenner av meg setebeltet på passasjersiden og går ut.
Jeg trodde at førerkortet ble fratatt alle som hadde fått slag, men den høye mørke legen som er en av representantene i LHL Hjerneslags fagråd hadde sagt det motsatte.
- Det at jeg har den lille rosa firkanten, betyr det at jeg kan kjøre bil? Når legene på sykehuset ikke tok fra meg sertifikatet, så har jeg det fremdeles, spurte jeg ham på det forrige møtet i fagrådet.
- I teorien, ja, var svaret han ga.
Jeg tenker på legene som sikkert hadde glemt å ta fra meg førerkortet den gangen for elleve år siden. De hadde vært flere som hadde arbeidet intenst for å redde livet mitt den gangen. Det var det viktige, ikke om jeg hadde sertifikat eller ei. Og dessuten, jeg var blitt mye, mye bedre siden da.
Jeg hadde forhørt meg med min niese, en ung og fersk medisiner, som hadde knist litt over det jeg fortalte. - Du har jo ikke eplelepsi lenger, og heller ikke negelekt, så du skal muligens bare ha en time i oppkjøring for å bevise at du kan kjøre bil. Hør først med fastlegen din og så ville jeg ha sjekket det her med forsikring, sa hun.
Det er med sikker gange jeg bytter side med kjæresten min, og setter meg inn på førersiden. Jeg tar på meg setebeltet før jeg ser bort på kjæresten min.
- Er du klar? spør han.
- Du tar jammen sjanser, sier jeg, og starter bilen. Han forklarer kort hvordan girene fungerer, lys, gass og brems, så er vi i gang: Jeg kjører.
I begynnelsen kjører jeg sakte og forsiktig. Jeg føler meg som en nyfødt kalv som skal reise seg og gå for første gang. Men etter hvert øker jeg farten og blir modigere og modigere. Etter å ha kjørt en liten stund, sakker jeg ned og parkerer.
- Jeg våger ikke å møte andre trafikanter, og spesielt ikke andre bilister, så du får kjøre hjem, sier jeg til kjæresten min.
Jeg sukker lettet ut for jeg faktisk har kjørt bil igjen. Kjæresten min er ørlite granne imponert over kjøringen. Dette er ikke siste gang jeg prøvekjører, det vet jeg.
Jeg smiler til ham fra min vante plass i passasjersetet når vi kjører hjem.
