Tenk i år, ikke i minutter
ragnhildmork@ymail.com <<>>12. November 2015
Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.
- Går det bra?
Jeg kikker forskrekket på unggutten som har tatt meg igjen utenfor kaffebaren i Schweigaardsgate. Han er brunøyd og den oppslåtte gråe hetta på genseren verner han mot regnet. I ansiktet, ved ørene faktisk, har han flere små tatoveringer.
- Du er blitt utrolig mye bedre! utbryter han entusiastisk.
Distansert ser jeg på ham, før han spørrende sier:
- Men kjenner du meg ikke igjen?
Jeg studerer ansiktet hans nøye, før jeg sakte rister på hodet.
Han forklarer at vi møttes i fjor høst på treningssenteret. Da jeg fremdeles ikke har vist tegn på gjenkjennelse, sier han lykke til og går mot døra inn til kaffebaren.
Jeg har litt dårlig samvittighet over at jeg ikke kjente unggutten igjen, og noe mistrøstig halter jeg videre. Det er lørdag og jeg er på vei ned Schweigaardsgate til treningssenteret for å trene litt for meg selv.
Det er over to år siden jeg begynte å trene sammen med Henrik to ganger i uka. To år siden han først ba meg om å ta av skinnen, og deretter de rosa Nike-joggeskoene.
Han ville at jeg skulle trene barbeint.
Jeg hadde sett himmelfallent på ham, protestert med et:
”Jeg får det ikke til, da mister jeg balansen!”
Men på en eller annen måte, så hadde han overbevist meg om at det å være barbeint, det var tingen. Nølende hadde jeg først tatt av meg skinnen, deretter joggeskoene. Skjelvende stod jeg der i mine svarte ankelsokker. Henrik stod bak meg og holdt fast i meg.
Smilende må jeg tenke på dette, hvordan han sakte hadde sluppet taket i meg. Jeg stod og svaiet, alene, med hovedvekten av balansen på min friske venstreside. Så prøvde jeg meg på et par steg, ikke direkte elegant, men jeg tok et par steg – uten joggesko, uten skinne og helt uten Henriks støtte.
Jeg går videre. Smiler til treåringen som er på handletur med pappa, og svinger inn på Grønland. Unggutten som hadde stanset meg utenfor kaffebaren har fått meg til å tenke på framgangen som har vært fra jeg begynte. Hvordan jeg har blitt sterkere fysisk, mye sterkere faktisk. Men alt tar sin tid, og framgangen hadde vist seg saktere enn i begynnelsen av rehabiliteringsløpet. En må skynde seg langsomt, tenker jeg.
Det har vært steintøft. Vår trening er trening med lav intensitet. Små muskelgrupper, som knapt har kontakt med hjernen, skal trenes opp. Etterpå må jeg sove. Så fullstendig utslitt jeg hadde vært i begynnelsen, og særlig hver gang en ny øvelse ble lansert var det som om hjernen kapslet seg inne og jeg ville sove. Men to år har gått. Sove-behovet er ikke lenger det samme.
Jeg er kommet fram til treningsenteret, tar opp treningskortet og åpner utgangsdøren og tar meg inn. Det første som møter meg er de svartfargede crosstrainere som står på rekke og rad. Jeg skulte misunnelig på dem som trente på Crosstrainere det første året, da jeg ikke kunne trene på dem selv. Da var min høyre fot for svak og den skred ut.
Men i dag skal jeg småløpe på Crosstraineren! Den følelsen jeg fikk første gang da jeg mestret å trene på den, er ubeskrivelig. Den ga meg følelsen av å løpe igjen!
Endelig fremme i garderoben til treningsstudioet, våt i håret og med avskallet neglelakk.
Jeg skifter, og går ut i treningsrommet, forbi alle treningsapparatene og over til crosstrainermaskinen, jeg setter på musikken på Spotify som jeg har lastet ned på telefonen min.
Nå går jeg relativt ubesværet forbi gutta som løfter vekter bort til Crosstraineren lengst til venstre, men det var jommen ikke ubesværet jeg stavret meg fram for to år siden uten skinne og uten sko.
I vår sa Henrik at nå skulle vi hoppe.
Som tidligere, så jeg himmelfallent på ham.
- Hoppe? Jeg? Jeg tror du har gått fra vettet. Jeg kan da ikke hoppe!
Men jeg ble overbevist, denne gangen som tidligere: Etter mye om og men, ble det til et lite hopp.
- Se, du hopper!
Henrik så rolig på meg med det brune, gode blikket og sa at å hoppe er det første steget til å kunne løpe. Du kan mer enn du tror. Nå er det bare ett mål igjen:
- Du skal løpe.
