Oslo Kommune, hvor er du?
ragnhildmork@ymail.com <<>>20. May 2015
Jeg har sommerfugler i magen.
Spent sitter jeg i baksetet på Mercedesen og ser høyhusene fare forbi på utenfor.
Barcode.
Det nye bygningene som oppføres.
Venstrehånden fikler med den lamme høyre.
Vi kjører opp Schweigaardsgate, og der er jeg endelig hjemme.
Drosjesjåføren sakker ned og parkerer bilen.
Han bærer den store brune kofferten min opp alle de 62 trappetrinnene til leiligheten. Sakte stavrer jeg meg opp bak ham, trappesteg for trappesteg. Jeg er glad for at jeg kan støtte meg til veggen jeg har på min venstre side.
Endelig oppe, og jeg låser opp den lyseblå utgangsdøra med mitt navn på utsiden som er blitt brukt så lite det siste året.
Han tar farvel, og sier lykke til. Jeg smiler til han tilbake.
Jeg lukker døren etter ham.
Jeg er hjemme.
Hun forsyner seg to ganger. Og tre. Hun er mindre opptatt av meg enn av småkakene, føler jeg. Hun noterer noe på et ark. Hva hun heter husker jeg ikke, eller hvem hun representerer, eller hva hun skulle.
I etterkant ringer hun, for jeg antar det er henne, men mobiltelefonen min ligger i den andre delen av leiligheten. Jeg skynder meg så fort jeg kan. Det går sakte. Det er femten meter å gå og det går veldig trått, og jeg når ikke fram ditt før telefonen har sluttet å ringe. Det er et fremmed telefonnummer på mobiltelefonskjermen.
Jeg ringer tilbake.
- Vålerenga sosialkontor, vær så god?
Jeg skal jo ikke til et sosialkontor! Og hva er navnet på kvinnen som hadde vært hos meg? Jeg husker ikke hva hun heter eller hvem hun var. Jeg greier knapt gjøre meg forstått i telefonen.
Jeg legger på.
Mestringen er på et lavmål.
Hadde jeg bare hatt et navn, en kontakt, som jeg kunne ringe, et kort med et direktenummer og en telefonsvarer.
Alt jeg trenger er et menneske med to sunne armer og to føtter, som kan gå meg litt til hånde.
Jeg tør ikke å gjøre noe mer i forhold til kvinnen, og våger ikke prøve å ringe igjen. Og hun prøver heller ikke få fatt i meg. Dermed er jeg glemt.
Så svak er jeg.
Det skulle være tilbake til det gamle livet mitt, men er det ikke.
Endelig, den store og moderne lyse leiligheten som bare er min. Den er moderne trass i at bygården er over 100 år gammel. Ikke et rom på rehabiliteringshjem. Ingen dagsplaner med oversikt over dagens treningsaktiviteter. Ingen grå og sorte treningsklær krøllet sammen på gulvet. Det er den gode, gamle leiligheten min.
Så stille det er her. Og jeg er alene.
Jeg tar av meg yttertøyet, og skal med en arm henge den svarte trenchcoaten opp på en kleshenger. Jakken faller av. Jeg blir irritert når jeg ikke får det til. Det er den første utfordringen jeg møter, men langt fra den siste.
Fra å være i et opplegg med lege, sykepleier, fysioterapeut, ergoterapeut og psykolog ved Sunnaas Sykehus og Cato Senteret, er det bare 62 trappetrinn som venter meg når jeg kommer hjem.
Jeg er langt sykere enn jeg tror jeg er.
Rehabiliteringsinstitusjonene har sluppet taket i meg. Sunnaas har bestilt hjelpemidlene jeg trengte fra Oslo Hjelpemiddelsentral. På Cato Senteret har de sendt søknad til Oslo Kommune om bistand til kjøring med TT-kort. De har også ordnet det med fysioterapi for meg.
Men hvor var Oslo Kommune til å ta imot? Ute på egen hånd, men der var ingen som kunne hjelpe meg. Hvorfor kan de ikke ha lignende team som jeg hadde opplevd ved sykehusene og Cato Senteret, i det minste i en overgangsfase, organisert i kommunene? Blir det stolt på at venner og pårørende stiller opp? I mindre kommuner ser man den rammende når hun kommer hjem, men dette er store Oslo, en kommune med godt over 600.000 innbyggere og der man kan ligge død i flere måneder før noen finner en. Det har i alle fall jeg lest.
Så jeg faller mellom to stoler. Jeg er ung og bor alene, og jeg trenger hjelp. Det er et sjokk å skulle møte hverdagen på ny med bare en hånd og knappest to føtter til å holde meg oppe.
Jeg må ha mat. Te, ost, paprika og brød i det minste. Og så middagsmat. Kjøleskapet er omtrent tomt. Det å komme seg til butikken er en utfordring. Skal jeg orke den lange gåturen, opp bakken og til venstre? Det var gjort på et øyeblikk å gå på butikken før. Men ikke nå.
Jeg trenger dessuten vaskepulver også.
Sengeklærne trenger et skift, og leiligheten er skitten. Hvem skal vaske i leiligheten min nå, og hvem skal skifte sengetøy? Og hvordan i all verden skal jeg få opp ved fra kjelleren om vinteren? Og hvordan skal jeg få sådd i blomsterkassene på verandaen hver vår?
Jeg bekymrer meg.
Et par dager senere kommer en kvinne fra en institusjon i Oslo kommune, fra hvilken husker jeg ikke.
Jeg setter fram de hjemmebakte småkakene som søsteren min har tatt med til meg. Jeg er fornøyd med å ha noe å by gjesten på.
