Første tur utenfor Ullevål
ragnhildmork@ymail.com <<>>13. March 2015
Ettervel tomåneder er jeg forførste gang utenfor sykehuset.
Jeg er redd.
Eldstebroren min triller meg ut til bilen, som står parkert utenfor sykehuset, plasserer meg foran i passasjersetet og ordner med bilbeltet. Jeg ser på han gjennom mørke solbriller.
- Jeg er fryktelig redd, sier jeg til ham, denne gangen høyt.
Jeg er redd for møte virkeligheten utenfor sykehuset. Redd for at noen jeg kjenner kan se meg. Redd for at det store og ferske hjertearret jeg har skal slås opp, så idiotisk det sikkert høres ut. Redd for smertene. Redd for å kjøre bil. Jeg er redd.
Jeg skal være med eldstebroren min på permisjon. For første gang på to måneder skal jeg igjen sette mine bein utenfor sykehusets område.
Vi kjører av gårde.
Eldstebroren min hadde kommet til avtale med fysioterapeuten etter lunsj. Vi har søkt om permisjon, fått den innvilget, og medisineringen er blitt lagt om. Det er hermed slutt på morfinen. Huset hans er fullt av trapper. Det er en utfordring. Fysioterapeuten viser ham hvordan jeg best kan forflyttes i trapper. Hvordan et titalls puter bør være med meg til sengs og nøysomt plasseres når jeg ligger sidelengs, godt plassert mellom kroppen på den ene siden, og høyre arm og fot på den andre. Jeg får også med meg sprøyter med blodfortynnende, som skal settes i magen hver morgen.
Det er fint, klart julivær. Broren min kjører sakte, viser hensyn til smertene jeg føler i hjertearret. Vi stopper i sentrum. Han skal hente en dokumentbunke hjem i helgen, kommer snart ut igjen og vi kjører opp Bogstadveien. For første gang ser jeg alle leilighetene med balkonger. Jeg er spent og observerende, noterer eldstebroren min seg. Sterke inntrykk, mennesker, bevegelse og farger.
Vi svinger inn på gårdsplassen, og min svigerinne kommer løpende ned alle trappene og tar oss imot. Hun blir min nye assistent de morgenene og kveldene jeg har permisjon. Hun får ansvaret for å sette sprøytene i magen.
Dette skulle bli den første av mange helger jeg var på helgeperm sammen med broren min. Jeg sover mye i de helgene. En til to lurer i løpet av dagen. Men denne helgen ble mine gode venner invitert til middag. Herlig treretters middag. Det er mye latter, og en del gråt.
Jeg holder ut til klokka 23.
