Slaget
ragnhildmork@ymail.com <<>>6. January 2015
Blåbærjenta.
Jeg bråvåkner.
Eldstebroren min, som er kommet til sykehuset, sitter ved enden av sengen. Blikket hans. Grønt. Alvorlig. Bekymret. Han har med en del bøker til meg, blant annet den anerkjente Hitler-biografien av den snart avdøde Joachim Fest. Jeg vet ikke om jeg orker å lese noen ting.
Jeg forsøker å forklare ham hvor stor endorkarditten er, men ordene er ikke der. Jeg ser over på notisblokka, der jeg har skrevet det ned. Når jeg vil rekke meg etter den, kommer han meg i forkjøpet og sier at jeg må ta det med ro.
Jeg er engstelig og kjenner på følelsen av at noe er skrekklig galt.
- Vil du at jeg skal gå? Vil du sove? spør han.
Jeg vil så absolutt at han skal være der, men jeg nikker når jeg mener nei. Hvorfor gjorde jeg det?
Han går, og på vegen ut ber han sykepleieren holde et ekstra øye med meg.
Jeg drar i snora ved sengen som sender ringelyd til vaktrommet. Det er pleieren jeg ringer etter. Hun kommer, hun skjønner at jeg er urolig og stryker meg beroligende over panna, men hun må gå igjen. Det er vaktskifte og vi må informere de som skal ta over om hva som hadde skjedd på avdelingen. – Bare ta det med ro, sier hun og ser på meg med et omsorgsfullt blikk.
Men jeg er ikke rolig.
Det er da jeg kjenner det: Min høyreside er følelseløs og liksom klistret seg til lakenet. Jeg kan ikke bevege meg! Høyresiden min føles død.
Noen skriker. Høyt. Gjennomtrengende.
Hvitkledde leger og sykepleiere kommer løpende, tar sengen min og kjører den ut. Jeg skjønner plutselig at det er meg selv som har skreket så høyt og gjennomtrengende, men jeg har ingen kontroll. Vi tar heisen ned til utkjørselen til sykehuset, der ambulansen skal komme. De har ikke kompetanse til å følge meg opp på Lovisenberg Sykehus, så jeg skal overføres til Ullevål Sykehus.
Jeg har sluttet skrike.
Den unge lyshårede kvinnelige legen ser skrekkslagent ned på meg.
- Ta det med ro, det går bra, sier jeg til henne inni meg.
Hun vil ikke gå av vakt. En stemme utenfor mitt synsfelt sier at hun må gå hjem, at vakten hennes er over, men hun svarer at hun vil være der til ambulansen kommer. Jeg føler det trygt at hun vil vente på ambulansen der i kjelleren sammen med meg.
Hun tar ikke blikket fra ansiktet mitt. Hva ser hun, undrer jeg på. Er ansiktet mitt blitt skjevt allerede?
Ambulansen kommer. De rødkledde ambulansemennene tar tak i senga mi og forsiktig lemper den inn i bilen, og ambulansen kjører raskt av gårde med blålys. De to mennene fremme i ambulansen snakker om det er mye trafikk, rushtid og vanskelig å komme fram på det korte strekket mellom sykehusene. Da vi kommer fram til Ullevål Sykehus og de setter fra seg båren, sier jeg igjen tusen takk til de to inne i meg.
En ung sykepleier med svensk tonefall triller meg inn på et undersøkelsesrom. Hun forsøker å holde meg våken. Hva er telefonnummeret til foreldrene mine? Til eldstebroren min, som jeg på et skjema har ført opp som nærmeste pårørende? Hun forsøker å sjekke i hvilken grad jeg er bevisst, om jeg forstår hvem jeg er og hvor jeg er. Jeg får i alle fall en følelse av at det er viktig å forbli våken. Legen kommer inn. Da sovner jeg uten å ha sagt et ord.
Jeg våkner av at to pleiere hvisker om hvordan de skal få av meg den febervåte trøya og skifte på meg en ny, fra den fine blå til den fargeløse hvite.
- Se, hun er våken, sier den ene.
Rommet er skymt. Jeg tenker at jeg er i et lite kott og at det ikke er plass til meg på sykehuset. Det var jo så mange alvorlig syke der. Lite visste jeg om at jeg er blant Ullevål Sykehus´ høyest prioriterte pasienter.
Jeg forsvinner igjen.
Når jeg våkner igjen, har det gått nesten et døgn.
Jeg har vært død i 8 sekunder og fått operert inn utvendig pacemaker, kateter og jeg vet ikke hva.
Jeg våkner av at eldstebroren min, nå sammen med søsteren min, kommer inn og klemmer meg. Jeg gråter. Jeg husker ikke noe av hva som ble sagt til meg.
Den eldste broren min har tatt over kontakten med omverdenen, som er i sjokk. Mine venninner mottar budskapet og reagerer med vantro og gråt. De nærmeste blir informert før helgen. De fikk se om jeg levde det over, er meldingen.
Du tror ikke det rammer deg. Naboen din, en kollega – bare ikke deg.
