To uker etter slaget: Min lille verden
ragnhildmork@ymail.com <<>>28. January 2015
”Hun har nå på flere måter blitt betydelig bedre. Hun er i dag alment ganske kjekk, infeksjonen virker å være under kontroll. Hun er fremdeles komplett paralytisk i høre arm og bein – jeg får ikke fram en eneste bevegelse her. Hun har nå helt normal impressiv språkfunksjon. Hun kan også lese, f.eks. leser hun alt som står på navneskiltet mitt, inkl. tallene med bitteliten skrift. Derimot har hun en ganske uttalt ekspressiv afasi. Hun er fåmælt, svarer ofte med enstavelsesord. Når hun prøver mer avanserte setninger kan hun forbytte ord eller bruker omskrivninger, forenklinger. Skjønner selv at hun bruker feil ord. Mentalt virker hun kanskje noe avflatet; tidligere i forløpet har hun grått mye. Det har altså skjedd en klar bedring, men hun har fremdeles et svært utfall framfor alt med moderat ekspressiv dysfasi og nærmest komplett hemiparalyse (=halvsidig total lammelse). Hun er så ung og har et klart potensiale for forbedring gjennom intensiv opptrening,” skriver tilsynlegen i journalen min.
I dag besvimte jeg under dusjing.
Jeg synes det er nedverdigende å skulle tisse eller bæsje på bekken. Og like nedverdigende er det i rullestol å bli dusjet av en pleier en gang i uka. Jeg er naken foran et fremmed menneske! Dusjingen fører til at jeg må sove i tre timer etterpå.
Jeg sover mest.
Eldstebroren min noterer i Marimekko-boka mi at jeg så smått har begynt å uroe meg over at det ikke er tegn til kraft i høyre side.
Jeg føler melankoli, skriver han, før han avslutter:
Det er viktig å være trist av og til.
Tiden går så fort. Jeg får ikke ta imot besøk annet enn fra den indre kjerne, det vil si familien og de aller nærmeste vennene, men for meg er det mer enn nok.
Verden krymper sammen rundt min seng. Fokuset mitt er på pleierne, hvem som er pene eller ei, og hvem som er den hyggeligste. Og legen naturligvis, som kommer på sine daglige visitter.
