Ankelbrudd i min friske fot
ragnhildmork@ymail.com <<>>8. August 2021
Jeg ligger på sykehus. Det er varme dager og Korona-tid med besøksforbud, og jeg er i herlig morfinrus. Forrige lørdag hadde jeg falt på trynet så lang jeg var på de fine flisene på soverommet vårt. Det som absolutt ikke skulle skje, det skjedde: Min friske venstreankel brakk rett av i det som jeg etter hvert skjønte var et komplisert brudd.
Og i motsetning til da jeg fikk slag, ga ankelbruddet store smerter. Så lå jeg der da, med ankelknokkelen i feilstilling og skrek ut i smerte. Min mann ringte 113, som var med ham på telefon og via videokamera. De ga ham sine instruksjoner om hva han kunne gjøre i mellomtiden før ambulansen ville komme. Han la den iskalde grønne, frosne erteposen på ankelen min.
Jeg var begynt å riste av kulde og smertene var uutholdelige.
15 minutter senere var de flinke ambulansefolkene der. Endelig fikk jeg noe smertestillende, jeg ble pakket inn i ullpledd mot frosten og de satte på en midlertidig gips. Så bar de meg ut i den gule sykebilen, og satte av gårde med blålys.
Det skulle gå hele fem dager før jeg fikk se kjæreste-mannen igjen.
Nå lå jeg på sykehuset og sutret i telefonen til min bror. Jeg tenkte at dette var ille. Jeg hadde ingen ben å stå på, eller gå med. Ortopedene hadde operert meg dagen før. De hadde satt inn skruer og en plate i ankelen, sydd meg igjen og til slutt lagt på en ordentlig gips. Jeg følte meg satt tilbake til 2005. Jeg hadde bare en hånd til å hjelpe meg med, men fikk altså motbør på min påstand fra min bror, som den gang hadde vært min fremste pårørende.
Fem dager senere ble jeg lagt på en båre. Fra sykehuset ble jeg kjørt hjem og båret inn i huset, som kjæreste-mannen min hadde forvandlet bokstavelig talt til et sykehjem. Han hadde fjernet spisestuen i stua og satt inn vår dobbeltseng. Inn til badet hadde han laget en rampe, slik at han greit kunne trille meg inn i rullestol. Der var det både dusjstol og toalettstol satt inn.
-Her har du en egen strippestang, gliste mannen min, før han mer alvorlig tilføyde: Slik at du kan løfte deg opp fra toalettet.
I de neste snart seks ukene, som var tiden det ville ta for ankelen min å gro, var kjæreste-mannen min nærmest ansatt som pleiemedhjelper på sykehjemmet vårt. Han løftet meg ut av sengen og over i rullestolen om morgenen. Han fikk meg på toalettet, eller dusjet meg. Han laget frokost og alle måltider. Han skrev lister og han handlet. Han vasket klær, og la dem sammen. Jeg gjorde ingenting. Jeg lå bare i sengen, kjedet meg og så på Netflix, serien The White Lotus på HBO og den norske serien Pørni på Viaplay. Jeg var 110 prosent avhengig av ham. Han gikk fra å være kjæreste-mann til å bli heltids pårørende.
Gode venner og nærmeste familie stilte opp og sendte rørende blomsterhilsener om at jeg måtte bli frisk igjen, og kom og laget middag. Eldstebroren min var først ute, og kom sammen med min svigerinne og laget kokt makrell og jordbær til dessert.
-Du er en god mann, sa han til kjæreste-mannen min.
Seks uker har gått. Sykehjemmet vårt er igjen blitt tilbakeført til å være stue igjen. Jeg er tilbake til å bli selvhjulpen, og nå ligger noen måneder med rehabilitering foran meg. Min delvis lamme fot har fått prøvd seg i sommer, og jeg tror den er blitt sterkere. Og den pårørende, han skal bli kjæreste-mann igjen.
