Å hilse på
ragnhildmork@ymail.com <<>>17. October 2017
På vei hjemover. Bare oppoverbakker.
Jeg er ikke vant til denne stadige hilsingen på fremmede.
Det er onsdag og veldig fint å gå turer tidlig på dagen, særlig nå som kalenderen begynner å dra seg mot slutten av oktober, og dagen er som i dag: Lav høstsol over gule og oransje tretopper, luft som har dette kalde, men friske i seg. Høsten blir her vel kun et par uker til, så setter november måned inn og bladene faller av trærne.
Jeg går nedover bakken, krysser veien og tar inn på en gåvei, mer som en sti. Nok et eldre ektepar med en liten cocker spaniel er på vei oppover, og de hilser blidt. Jeg har heller ikke sett dem før.
Jeg flyttet fra Oslo for vel ett år siden. Første gang jeg opplevde at noen fremmede hilste på meg når jeg var ute og gikk, bare så jeg forskrekket på dem. Det å hilse er nytt for meg og temmelig overraskende, for i Oslo var det ingen som hilste da jeg gikk tur rundt Sognsvann, og ihvertfall ikke i sentrum.
Hvorfor er det slik, at i en storby som Oslo, der hilser en ikke på hverandre, men i en liten kommune som Lier, bare noen få mil unna, der gjør man det?
Jeg vet ikke. Kanskje er det for mange mennesker i Oslo. Jeg føler at ved å hilse, så sier man at man er litt lik hverandre. Det ligger en grad av fellesskap der. Og å det å føle seg lik et fellesskap er viktig for meg som i så mange år har følt meg annerledes fra alle andre. Jo, det er hyggelig å hilse på.
Gjennom det siste året, så har jeg lært å hilse tilbake på de som hilser på meg. Hei, hei! Fint vær i dag! Haltende har jeg begynt oppoverbakken på veien tilbake, og jeg kjenner jeg er blitt i godt humør av å gå tur, omtrent sånn som mannen i blå jakke som jeg møtte først. Det er koselig å hilse på, jeg liker det, jeg må innrømme det.
Jeg bestemmer meg, nå skal jeg blidt hilse først på den neste jeg treffer. Definitivt. Jeg smiler.
