Fremgang
ragnhildmork@ymail.com <<>>8. April 2015
Tilbake på Sunnaas etter helgeperm.
Tilbake på Sunnaas.
Tidlig en morgen banker det på døra mi idet jeg sitter i rullestolen og børster håret.
Det er blitt langt på denne tiden, konstaterer jeg, og tanken om å besøke frisør i Oslo slår meg igjen, men jeg kommer til at det er for tidlig.
Jeg svarer på bankelyden med et spørrende ”kom inn?”
Det er ergoterapeuten. Smilende stikker hun hodet inn av døra, og sier:
- God morgen! I dag skal vi lære enhåndsknuten, sprudler hun, og vi skal begynne nå når du skal ha på deg skoene!
Jeg merker at jeg blir glad over å være i nærheten av henne.
- Hvor har du de vanlige skolissene dine, da? spør hun.
Jeg ruller fram til skapet mitt, lener meg ned til skapbunnen, og der, under et par vinflasker jeg har fått, ligger de.
Jeg gir lissene til ergoterapeuten, som vennlig ser på meg og smiler.
Hun fjerner gummiskolissene. De har vært i tredd i joggeskoene fra jeg begynte å bruke sko etter slaget, og begynner å tre i de vanlige skolissene. Aller først knyter hun en knute nederst, og starter å tre.
Jeg følger konsentrert med.
Der! Først den ene skoen, deretter den andre er ferdig itredd. Endelig tilbake til vanlige lisser, og hvem kan vel se at de er knyttet for en enhåndsbruker, tenker jeg, og ruller ut av rommet mitt.
Fremgangen er fremdeles stor.
Etter en måned på Sunnaas, så kan jeg parkere rullestolen ved inngangen til spisesalen, og gå de ti-tolv stegene til det som er min plass. Jeg går tur med mål om å nå til kantina, der vi kan ta imot besøk og der personalet spiser lunsj, med rullestolen som støtte på venstre hånd. Det er langt, synes jeg, og det går sakte, men det går fremover.
Men så er det håret, da.
Håret har vokst seg langt på den tiden som var gått med innleggelse på sykehus, selve slaget, operasjon og tidlig rehabilitering. Mens jeg ligger og skal sove en kveld, ramser jeg opp og teller på min venstre hånd:
Ni måneder har gått uten hårklipp.
Jeg må ha hjelp til å sette det halvlange håret opp i hestehale hver morgen.
Går det an å bevege seg til Oslo uten rullestol? Jeg funderer og funderer, uke etter uke, men denne kvelden føler jeg at tiden er moden: Det er nå eller aldri. Den som ikke prøver, er død, tenker jeg. Det verste som kan skje, er at vi må snu på fergeleiet ved Nesodden. Og hvis vi drar tidlig på dagen, etter morgenrushet, er det få mennesker på både buss og ferje, tenker jeg tøff i trynet.
Jeg får en sykepleier til å ringe for meg til frisørsalongen, og det blir satt opp time til meg klokken 11 førstkommende torsdag.
Torsdagen kommer og jeg er nervøs.
Tøffetheten fra for tre dager siden er forsvunnet.
Jeg har med meg stokken min og ergoterapistudenten, eller det vil si: Ergoterapistudenten tar med seg meg med stokk.
Det er få mennesker både på bussen og ferja, men at det ikke er en kraftanstrengelse er intet annet enn løgn.
- Jeg må bli bedre enn dette, tenker jeg på fergeturen over til Oslo.
Vi tar drosje til frisørsalongen. Jeg er nervøs for å møte frisøren min igjen, som jeg har gått fast til i de siste par årene før jeg fikk slaget. Fra i full vigør til dette: Handikappet med store taleproblemer.
Frisøren min er imidlertid syk, og en nydelig mulattjente har steppet inn for henne. Jeg sukker lettet.
Det lange håret faller mot gulvet.
Nå blir det klippet guttekort.
Jeg er dermed selvhjulpen ved morgenstellet, som er nok et steg tilbake til mitt normale meg, sier jeg inne i meg mens jeg møter mitt eget blikk i speilet. Det er fint med kort hår også, synes jeg, og smiler.
Denne dagen med hårklipping går også inn på kontoen mestring.
Utover høstdagene blir jeg stadig mer mollstemt og melankolsk. Det er tøft å være innlagt på Sunnaas, så mye beinhard jobbing for å bli frisk. Jeg føler meg svært uvel, jeg er plaget av svimmelhet, jeg har store pupiller og lavt blodtrykk.
En dag blir jeg blir sendt tilbake til Ullevål. Der finner ikke nevrologene at det er noe urovekkende, så jeg blir sendt tilbake til Sunnaas.
På legevisitten når jeg kommer tilbake, henger jeg med hodet. Jeg spør legen om jeg kan få anti-depressiva som skal hjelpe meg i gjennom den vanskelige perioden. Vi blir enige om det, men legen lanserer teorien om at mitt lave blodtrykk muligens kan skyldes tidligere trening og høy aktivitet. Hva? Er trening årsak til noe som er negativt?
Men jeg får anti-depressiva.
En skal være sterk for å bli så syk, tenker jeg.
