Jeg har fått nye Zero Drop-sko!
ragnhildmork@ymail.com <<>>17. January 2016
Jeg har skiftet ut mine rosa og hvite Nike-joggesko med disse fargerike Zero Drop-joggeskoene!
- Stakkars, har du skada deg du, da?
Fyren er noe yngre enn meg, med lyst hår under ullua og blå øyne fulle av medfølelse. Han er litt mo i knærne og under armen har han en bunke med magasinet = Oslo som han selger.
Et typisk dophue, tenker jeg, men han er tilsynelatende snill og full av empati.
- Ja, svarer jeg. Jeg er likefullt en smule distansert. Han prøver seg frampå med å selge et eksemplar av = Oslo, men jeg er taust avvisende og passerer forbi han.
- Du får ha god bedring, da! roper han etter den avvisende ryggen min. Jeg svarer: - Takk skal du ha.
Jeg kjefter på meg selv der jeg går nedover Schweigaardsgate over at ikke jeg har vært litt mer imøtekommende, stoppet opp, vekslet et par ord og kjøpt med meg et eksemplar av =Oslo. Så hyggelig han var, ønsket meg god bedring og gode greier. Det er jo snart elleve år siden jeg fikk slag, men han har likevel rett: Jeg blir bedre.
I dag skal jeg forsøke meg på å trene med de nye Zero Drop-skoene, tenker jeg og svinger inn mot treningsinstituttet. PT Henrik har framsnakket denne type sko, som han har. Men jeg er forkjølet. Er jeg frisk nok til å trene?
Jeg får et hosteanfall der jeg sitter i garderoben og skal ta på meg Zero Drop-skoene. Jeg håper jeg er frisk nok til å trene, tenker jeg, mens jeg bekymrer meg for de nye og nærmest såleløse skoene. Jeg har jo ikke hatt helt troen og har kjøpt dem egentlig mest for å glede Henrik. Jeg tviler sterkt på om jeg greier å gå med dem i det hele tatt.
Skoene er overraskende lette å ta på. Jeg reiser meg og skal ta et steg, men så gode de er! Ingen vridning ut til høyre! Jeg halter inn i treningsstudioet, og møter en blid Henrik som gir meg komplimenter for mine nye og fargerike sko.
- Sånne kunne jeg godt ha tenkt meg, sier han, og viser til sine svarte som begynner å bli klare for å skiftes ut.
- De skoene dine er jo forbildet for mine, da, svarer jeg.
I dag skal jeg hoppe.
Henrik setter en kasse på bakken under et par turnringer. Venstrehånden min griper fatt i den venstre turnringen og Henrik hjelper den høyre hånden min til å gripe rundt den høyre turnringen, og han holder hånda mi fast.
- Nå skal du hoppe opp på kassa. Så hopp! sier Henrik.
En noe overrasket meg hopper opp på kassa og like lett tilbake og ned på bakken igjen. Var det Zero Drop-skoene som gjorde at jeg ikke var redd i det hele tatt når jeg hoppet tilbake? Jeg vet ikke. Skjelvingen, som vanligvis kom når jeg gjorde et slikt hopp, var borte. Jeg var trygg! Det føltes ikke som jeg var utenfor comfortsonen!
Jeg ser overrasket på Henrik, som bryter ut i et stort smil, og sier: - Så bra!
Jeg kjenner et rush av adrenalin som strømmer gjennom blodet, og jeg begynner å halte rundt, ja, jeg strener rundt med verdens største smil og tøffer meg!
Det skal straffe seg. Han tar fram en etasje til, som han setter opp på kassa. Jeg ser forskrekket på han, men han er like rolig og sier: - Kom her nå! Og hopp!
Jeg ser på han med et fortvilet blikk. Men jeg går fram til han, griper turnringene som forrige gang og hopper - og mye høyere enn første gang - og jeg lander helt fint på kassa. Og hopper tilbake, og lander like fint. Overrasket ser jeg på Henrik, og spør:
- Tror du det er de nye Drop Zero-joggeskoene?
Henrik smiler, og drar på skuldrene. Men godt utstyr hjelper meg videre.
Jeg smiler bredt til Henrik: Dette er et steg videre på den lange veien tilbake. Og på vei til garderoben vet jeg at i dag var jeg definitivt frisk nok til å trene.
