Skal ikke høyresiden snart livne til?
ragnhildmork@ymail.com <<>>30. January 2015
Jeg blir bundet fast. Hunden går fri. Deilige sommerdager på hytta.
Nesten hver dag sier eldstebroren min til meg at det som er skjedd, er skjedd. Nå må jeg se fremover.
Alltid fremover, aldri bakover.
Jeg kan ikke bli bitter.
Han noterer også i Marimekko-boka mi at jeg har begynt å kunne diagnosen min. Jo, jeg føler at jeg kan diagnosen min. Hvis noen kommer tilfeldigvis forbi og spør meg om hvorfor i all verden jeg ligger der, på sykehus, så kan jeg svare:
- Jeg har fått et endokardittbasert slag.
Jeg er veldig opptatt av nettopp det, at jeg har fått et endokardittbasert slag.
Men jeg har en tiltakende uro, skriver broren min videre i boka. Kommer det ingen krafttegn fra høyre side av kroppen? For det er så ille å ha blitt lam og pleietrengende, være helt lam i hele høyre side. Skal ikke høyresiden snart livne til? Jeg må jo snart gå igjen. Og løpe!
Før jeg fikk slag, var jeg en walker. Ta trappene, dropp heisen, sier mamma. Og jeg gjør som hun sier, tar trappene. Jeg spiser massevis av grønt, mørkt brød, fisk, vilt og kylling, og ikke minst: det skal være hjemmelaget og laget fra grunnen av. Og så trener jeg naturligvis. Håndballen legger jeg på hylla i begynnelsen av tyveårene, men jeg har begynt med aerobics. ”1-2-3 – åååh, kom igjen!” Og så løper jeg.
Jeg MÅ jo løpe igjen, jeg!
Jeg er trett.
Mine kveldsord, med blikk på foto av meg og engelsk setteren vår på veggen:
- Jeg skal bli frisk! Dit på fjellet, dit skal jeg tilbake!
