Møte med bølgene
ragnhildmork@ymail.com <<>>20. July 2019
- Det er bra du har dykkermaske på, for nå skal du bade, kommenterer kjæreste-mannen min. Han er ironisk til solbrillene mine og synes ikke de er fine. Jeg derimot synes de er ultra-lekre! Jeg på broa over til heisen, som tar oss ned til stranda. FO…
- Nei, det vet jeg ikke, svarer jeg, mens jeg går ut av heisen som nå er kommet fram til bunnivået.
Jeg er barbeint, og jeg konsentrerer meg om sementgulvet utenfor heisen og rillene, som gjør det vanskelig å gå. De høyre langtåa mi vil ikke alltid bli med, men krøker seg under foten. Jeg løfter blikket fra bakken et lite sekund og møter hans spørrende blå blikk. Han har sannelig blitt solbrun den siste uka, tenker jeg.
- Mellom 50 og 70 mennesker i året, svarer han og ivrig fortsetter: -De fleste av dem drukner på den store stranda like herved. Det kan være fordi stranda er konstruert og bygget opp av mennesker, så den er noe knapp. De svømmende er ikke klar over at der er store sterke strømmer som tar dem utover havet.
Vi går ut gjennom porten og videre bortover på strandpromenaden, og jeg mumler noe om at han ikke er særlig motiverende for bading. I sidesynet ser jeg på paret som går oss i møte, og blikkene deres på meg. Er de omtenksomme, eller fylt med forakt? Jeg vet ikke. Kanskje ingen av delene. Jeg fortsetter å gå haltende bortover strandpromenaden.
Ned til selve stranda er der en trapp som må forseres, men så er selve stranda der. Sanden er først mørkegrå, løs og vanskelig å trå på, men lenger ute er den deilig å gå på, hard og sammenpakket.
Jeg blir stående og se utover bølgene. Foran meg ligger hele Atlanterhavet helt over ti Amerika. Det var herfra Columbus og hans menn seilte. De er stolte av det de som bor her.
Det er veldig rolig værmessig lørdag i dag sammenliknet med hva det har vært tidligere i uka. Kjærestemannen min har likevel badet i havet opp til to ganger om dagen, og noen dager flere. Jeg har nøyet meg med å bade i bassenget fram til nå. Der beveger jeg meg sidelengs, nesten som en krabbe, ilende fort med tyngden på den friske venstresiden. Og fra oversiden kan ingen se at jeg har enkelte lammelser på min høyre side.
Men nå har vinden løyet. Jeg er i utgangspunktet ikke særlig glad i å bade i havet, og i all fall ikke nå etter jeg har fått slag.
– Jeg synes det er litt kaldt, sier jeg småhutrende til ham.
- DU KAN IKKE MENE AT DETTE ER KALDT, din pingle! sier han med STORE BLOKKBOKSTAVER. Det er over 20 grader i vannet!
Han kommer mot meg, kysser meg på kinnet og tar meg i hånden. I den andre hånden bærer han en oransje oppblåsbar badepute. Hand i hand gaar vi utover mot bølgene.
Jeg ser en større bølge komme mot oss, som nesten slår meg overende. Det er mye energi i havet, og brått føler jeg at sanden forsvinner under bena og jeg faller nesten.
Jeg griper ham fastere.
- Jeg hadde ikke greid dette alene, gisper jeg til ham. Det er utenfor min komfortsone.
- Du får mestring, da vet du, sier han, og løfter meg hele meg og går utover mot havet.
Han er trygg og god, og jeg tenker takknemlig på alt jeg får til takket være ham.
Jeg er heldig, tenker jeg, og smiler.
