Den nye skinnen min, som ligner et korsett!
ragnhildmork@ymail.com <<>>16. December 2015
På vei til trening. På min høyre fot er min splitters nye håndsydde skinne i svart skinn.
- Fantastisk! Du er hjerteopertert med ring! Og de slapp å skifte hjerteklaffen!
Ortopedilegen kledd i hvit legefrakk med innfatningsløse briller på nesen sitter og leser min lange og rikholdige legerapport på datamaskinen. – Jeg må virkelig si at du har vært gjennom mye, sier han og svinger seg rundt på stolen og ser på meg over brilleglassene. - Og se på deg nå, så langt du er kommet!
Jeg smiler til ham, nikker og tilføyer: - Men det har gått ti år siden hjerteoperasjonen, da.
Ti år preget av gjenopptrening. Jeg tenker at jeg faktisk er heldig som i det hele tatt er her, at jeg lever. Kirurgen, som ledet operasjonen, hadde ikke gitt meg mer enn 15 prosent sjanse til å overleve. Men så jeg faktisk gjort det, overlevd. Tiden etterpå er den tøffeste tiden i mitt liv, med alle månedene på rehabilitering, der jeg lærte å gå og å snakke igjen. Og ikke minst tiden etter, da jeg kom hjem og forsøkte å finne tilbake til et liv igjen.
Men det er lang tid siden og nå jeg hos ortoped. For en tid siden så var jeg nemlig hos fastlegen og klaget min nød over den elektriske skinna jeg da brukte og ortopediingeniøren. Han lyttet tyst til klagesangen og sa:
- Du trenger ikke ha en ortoped som stadig irettesetter deg, mens han hamret på tastaturet. - Du vil nå bli kallet inn til et annet ortopedinstitutt. Han plukket opp utskriften og ga den til meg.
Og nå ett år senere satt jeg her inne på ortopedilegens kontor, sammen med legen og en ung, kvinnelig ortopedi-ingeniør. Jeg er blitt fortalt at ventetiden har vært så lang, nærmere ett år, fordi jeg skulle innom ortopedlegen, som hadde lange ventelister.
Ortopedilegen med de innfatningsløse brillene studerte foten min. Den var barbeint.
Han spurte hvorfor jeg ikke brukte den elektriske skinna lenger. Jeg svarte, som sant var, at jeg hadde brukt den i ett år, men på slutten hadde strømmen blitt satt fryktelig høyt og spasmene og smertene var så voldsomme, at jeg sluttet.
Han henvendte seg spørrende til den tredje personen i rommet, ei taus jente med langt mørkt langt hår, også hun ikledd hvite klær.
Hun svarte at den elektriske skinnen antakelig virket ikke lenger.
- Trener du noe, da? spurte legen, denne gangen henvendt til meg.
- Ja, sa jeg og gliste bredt.
- Forsett med det, sa han – og lykke til videre! Han skyndte seg ut av kontoret.
Hele to par nye skinner, en hudfarget og en sort. stor stas!
Da var det jeg og den kvinnelig ortopedingeniøren igjen. Med forsiktige, men erfarne hender trykket hun på foten min. Jeg måtte gå litt fram og tilbake, før hun sa:
- Jeg ville ha prøvd en håndsydd skinnskinne, sa hun stille. Men da må du ta gipsavstøtning av foten.
Så da satte vi i gang:
Måling. Trykking. Gipsavstøpning. Prøving. Feiling. Og ny måling igjen.
Noen uker senere lå det to stykker skinne til meg på postkontoret, en svart og en hudfarget.
Som en kollega noen dager senere sa til meg, da jeg hadde oppvisning i den nye skinna på jobb:
- Gud, så lekker! Den likner et korsett!
