GI ALDRI OPP – DET BLIR BEDRE
24. September 2019
Jeg er en av dem som har sagt ja til å bli intervjuet.
Men hvordan føltes det å få hjerneslag? spør de to over telefonen.
Jeg merker at telefonlinja er litt dårlig, stemmene deres er fjerne, men jeg sier:
-For det første, det å få et hjerneinfarkt, er smertefritt. Jeg har derimot hørt at de som får hjerneblødning, kjenner en enorm hodeverk. Men jeg merket ingenting, sier jeg.
Jeg stanser litt, trekker pusten, før jeg fortsetter:
Etterhvert som det første sjokket la seg, så forstod jeg at ingenting var som det hadde vært. Jeg var en pleiepasient, som ikke kunne snakke, gå eller klappe l hendene. Etter to år så fikk jeg langt ifra tilbake jobben, jeg måtte leve med en høyreside med store lammelser, språket var så som så, og så var det dette med kapasitet. Jeg har fått målt at min arbeidskapasiteter 21 prosent. Det er ikke mye. Alt var med andre ord forandret, avsluttet jeg.
Jeg hører de nikker til det jeg sier, eller jeg tror i hvert fall det.
Men hva var det tøffeste, eller vanskeligste, i din historie? spør de to.
-Det er vanskelig å trekke fram en ting som det vanskeligste i mi historie, det har vært tøft på så mange måter. Men det er tøft ikke å ha en høyreside som fungerer. Tøft ikke å kunne stupe i havet på mine foreldres hytte, ikke kunne ta en joggetur eller løpe ned trappene. Det har vært vanskelig å akseptere, sier jeg.
Jeg kjenner at jeg begynner å bli småsliten. Afasien, med ord som jeg ikke finner, har så smått begynt å melde seg. Jeg har vært våken siden tidlig, tidlig i dag, spent på hvordan telefonsamtalen kom til å bli. Men jeg fortsetter:
-Det tok meg 10 år og akseptere det jeg ikke kan forandre. Dette med aksept er viktig. For å komme dit, var jeg gjennom en depresjon. Jeg skjønte at dette var alvorlig, at jeg måtte ha hjelp. Og hjelp mottok jeg fra ulike kanter:
En psykiater, som jeg møtte annenhver uke i 4 år, var viktig. Det at jeg begynte med privat PT, som jeg trente sammen med to ganger i uka på et treningssenter, var også viktig. Og så det at jeg for snart 5 år siden startet bloggen Slagdama. Jeg skjønte da at jeg ikke var alene. Og sist, men ikke minst: Jeg møtte kjærligheten, som gjorde at livet fremstod som fullkomment.
Den kvinnelige sympatiske ergoterapeuten spør om hvilke tilpasninger jeg har gjort med «det nye livet» etter hjerneslaget?
-For en del år siden, så møtte jeg ham som ble mannen min. Jeg flyttet fra Oslo til Lier, og fikk tre bonus-barn, et bonus barnebarn og to bonus-katter. Jeg var ikke lenger u-elskelig, som jeg i lang tid hadde trodd, men livet mitt var fullkomment. Skammen over meg selv, som jeg hadde båret på i så mange år, ble blåst bort.
Men:
Der var ikke plass til både jobb og familie. Jobb og familie var to uforenelige størrelser. Jeg kunne enten flytte tilbake til byen og jobbe 50 prosent, bosatt uten nær familie, som jeg hadde gjort etter jeg fikk igjen jobben mange år etter at jeg fikk slag. Eller så var det dette andre. For meg var det aldri noe valg. Min nye familie var viktig for meg. Så det ble det andre. Når det i tillegg er mange som vil høre om min historie, så gjør jeg foredrag. Jeg er aktiv innen LHL Hjerneslag, jeg har dratt i gang et lokallag og sitter som vararepresentant i LHLs styre, et stort styre som har 52 000 medlemmer i ryggen. Livet kan være godt å leve på 21 prosent arbeidskapasitet.
Hva har vært det viktigste for deg i denne prosessen?
-Det viktigste for meg var å finne tilbake til restene av den gamle meg. Før slaget hadde jeg likt å samle mine venner rundt et bord og servere deilig mat og vin. Skape en god stemning. Skape rom for den gode samtalen. Det har jeg etterhvert også gjort etterpå.Jeg har planlagt. Jeg har handlet. Jeg har kokkelert med en arm. Det har gitt mestring! Men det koster.
Det nærmer seg slutten, men til slutt lurer de to på om livet med hjerneslaget har lært meg noe?
-Som alle andre som blir rammet av hjerneslag, så skulle jeg ønske at det ikke hadde skjedd. Men det har nå skjedd, og jeg har lært meg til å leve med endringene, ikke stadig kjempe mot. I begynnelsen prøvde å leve slik jeg alltid hadde gjort. Det skulle gå like fort om morgenen, jeg ville gå like langt og fort som jeg hadde gjort før slaget, jobbe like lenge, være en venn slik jeg hadde vært. Det sier seg selv at dette var noe jeg ikke fikk til. Det å mestre livet er viktig. Det betyr å fokusere på ting du får til, ikke fokusere på alt du ikke får til. Nå har jeg lagt om livet til det jeg orker, og kan derfor si:
Livet er allright, som er tittelen på boka mi. Gi aldri opp, det blir bedre. Selv om du har enormt mange store kamper som du står midt oppi, så vit at det blir bedre, avslutter jeg.
Podcasten er under arbeid. Når den er ferdig, vil du kunne finne den fra en lenke på bloggen min.