Var det treneren min Snåsamannen tenkte på?
ragnhildmork@ymail.com <<>>16. October 2015
Henrik og meg.
Jeg er nervøs da jeg entrer treningssenteret for første gang.
Å komme seg inn ytterdøren på det moderne bygget og forbi sikkerhetskontrollen med bare en arm, er en utfordring. Skjelvende av spasmer er jeg innenfor. På et lite skilt står det at treningsgjestene blir bedt om å sette fra seg uteskoene etterfulgt med et «tusen takk».
Skal jeg ta av meg joggesko og skinne her? Da får jeg se om jeg greier å ta meg bort de 20 meterne til damegarderoben? Jeg bestemmer meg for at det er for vanskelig å gå uten sko. Så jeg tar sjansen, halter med uteskoene på til fram døra til damegarderoben.
Vel fremme får åpnet døra med adgangskortet og tar meg inn i garderoben med en arm. Jakke, skjerf og den tykke ullgenseren blir puttet inn i et ledig skap. Hengelås med nøkkel har jeg med hjemmifra. Å låse igjen en hengelås i et skap med en hånd er relativt greit, men å låse opp er betydelig verre. Jeg skifter sko, skinna er på og jeg tar med vannflaska.
Jeg halter ut av garderoben og inn i selve treningssenteret, der jeg har en avtale med min personlige trener, hvem nå det er. Instituttet har hvitmalte vegger, parkett på gulvet og ikke minst stålgråe treningsapparater, som står tett i tett foran de store vinduene. Musikken er høy, og det er bare menn som løfter vekter der.
Overalt er det store speil. Jeg vil ikke se på meg selv. Rundt livet er en del kilo for mye, så jeg ser ikke direkte bra ut i tights. Enda verre er det med armen og foten.
Jeg skammer meg. Stiller meg opp slik at jeg ikke kan se meg selv i speilet og ser meg rundt.
”Fysisk trening trimmer hjernen også! Forskning viser at trening kan bidra til vekst av nye hjerneceller knyttet til hukommelse og læring”, står det på en plakat. Det lyder som musikk i mine ører.
Og der kommer en ung mann gående med inskripsjonen «personlig trener» på brystet på den svarte trøya.
- Hej! Jag heter Henrik, sier han.
Henrik er svensk, noen år yngre enn meg selv, brunøyd og med det roligste vesenet jeg kan forestille meg.
Da han var tenåring og vokste mye, opplevde han tre ganger å få sterke migreneanfall. Hvert migreneanfall varte i omtrent en halv time, og to av dem var dramatiske: Henrik mistet følelsen i og førligheten i sin høyre side og fikk tunnelsyn. Det er samme kjennetegn som enkelte typer hjerneslag, men heldigvis – hos Henrik kom følelsen og førligheten tilbake etter en halv time.
Det er tungt å begynne å trene igjen.
Som en god fysioterapeut, ser Henrik hvilke muskler jeg bruker, hvilke jeg ikke bruker.
- Linjen i din høyre side er brutt opp noen steder. Sammen skal vi reparere den, sier han rolig.
Sammen begynner vi å trene musklene som ikke funker. Fokusendringen er i gang, men det tar lang tid, jeg vet det. Forandring skjer ikke over natta, heller ikke her.
Er det Henrik Snåsamannen har tenkt på da han sa at jeg ikke måtte miste kontakten, for han er en viktig person for meg? Jeg tror det.
