Gratulerer med dagen!
ragnhildmork@ymail.com <<>>17. May 2019
Min bunad er fra Sunnmøre, og det er over 30 år siden mamma broderte den til meg. Den bærer preg av å ha vært med meg på de fleste 17. mai-feiringer opp gjennom årene med pølser, is og brus. 17. mai har dessuten vært morsomme champagne-frokoster med mange gode venner rundt bordet og hipp, hipp hurra, foruten for mer høytidelige tilstelninger som barnedåper og konfirmasjoner.
- Jeg bør i år endelig sende bunaden til renseri og fjerne all gammel moro, restene etter champis og potetsalat, ketchup og hundehår, tenker jeg, mens jeg hører kjæreste-mannen min komme ned trappa for å hjelpe meg på med stakken.
Jeg smiler mot ham når han stikker hodet inn døren til soverommet, hvor jeg sitter.
- Er du klar for bunadspåkledningen, spør han muntert.
- Jepp, jeg er klar, sier jeg.
Han kommer inn i soveværelset, og går mot bunaden som henger der:
- Da får vi begynne med bunadsskjorta, svarer han.
Han har kvelden før dynket den kritthvite skjorta, som er i lin med de nydeligste, hvite broderier rundt halsen og på armene, og strøket den. Deretter har han hengt den opp på en kleshenger til tørk. Stryking er ikke lenger av mine favorittsysler, enarmet som jeg er, og enda mindre av en bunadsskjorte enn en vanlig skjorte.
Han holder bunadsskjorta fram mot meg, og med den hjelp av venstre hånden trer jeg høyre armen inn i bunadsskjorta. Alltid armen først. Så trer jeg den friske venstrearmen inn i skjorta, før jeg nærmest kryper med hodet inn i skjorta.
- Dette gikk jo bra, ikke sant vel, morke-nurket, smiler han da vi er ferdige og skjorta er på.
- Puh, puster jeg, smilende mot ham, mer enn lettet over at det gikk bra.
Nå er det selve bunaden som står for tur, min blåe stakk, som mamma sydde og broderte med massevis av broderier til min konfirmasjon. Jeg var nok en litt trassig 14-15-åring. Derfor valgte jeg at min blå bunad skulle være blå med pipeskjørt, ikke svart med foldeskjørt, som mamma foretrakk.
Kjærestemannen min tar den blåe bunaden, og holder den opp framfor meg.
-Alltid høyrearmen først, sier han en smule ironisk og legger stemmen om i en militær tone. Jeg kan ikke annet enn le, og tar venstrearmen inn i bunaden, deretter høyrearmen og til slutt hodet. - Å kle på seg sunnmørsbunad med en hånd er ikke for pyser, sier jeg andpustent.
Deretter skal det på alt det jeg faktisk ikke greier alene. Utenpå bunaden skal forkleet på, hemper skal lukkes, søljer likeså, og til slutt den lille lomma som på baksiden har sirlig inngravert navnet mitt og «2. juni 1985». Selve konfirmasjonsdagen, da jeg kunne si at jeg eide en bunad.
Jeg kjenner bunaden er blitt trang om livet, og husker på hva bunadspolitiet ved Husfliden i Ålesund sa, den gang jeg bestemte meg for pipeskjørt:
-Du må ikke legge på deg!
Ja, ja, de ville sikkert ha stilt seg ganske misbilligende til bunadskoene mine også: Hvite joggesko. De originale svarte bunadskoene med spenne i tinn er for lengst gitt til Frelsesarmeen. Nå er det viktigere å få til å gå i det hele tatt og gå med skinne.
Jeg tar meg haltende opp fra kjelleren, inn på kjøkkenet og ut på terrassen, klar for fotografering. Jeg plukker av et par kattehår etter våre to nydelige katter, myser mot sola og stiller meg opp til fotografering, rett sliten etter påkjenningen.
Med dette ønsker jeg alle mine medsøstre og medbrødre ønskes en fin nasjonaldag:
Gratulerer med dagen!
