En selvopptatt meg møter Knut Bjørn
ragnhildmork@ymail.com <<>>30. March 2016
Knut Bjørn og meg tilbake på Gardermoen etter en uke i Mogan på Gran Canaria. Foto: Bente Cecilie Bergan.
Det er grytidlig denne fredagsmorgenen i mars. Oslo ligger der mørk, kald og grå, men jeg er glad der jeg sitter i baksetet på den sorte taxi-Mercedes-en. Jeg er på vei til ferie på Kanariøyene.
Drosjen kommer fram til flyplassen Gardermoen, og jeg betaler egenandelen for TT-kort. Drosjesjåføren løfter ut kofferten min, og ønsker meg god tur mens han lukker bagasjelokket.
Så står jeg der, alene, og vet at å håndtere den 20 kilos kofferten med en hånd forbi svingdøren og inn til innsjekkingsautomatene, er en utfordring. Videre å skulle feste bagasjelappene på kofferten med "Las Palmas" med en hånd er vanskelig. Likeså å løfte den opp for å levere den i innsjekkingsskranken.
Jeg står litt og vurderer hva jeg skal gjøre. I min retning kommer er ung kvinne med lette og hurtige steg. Smilende løfter hun hånden og vinker. Det er venninnen min. Alt blir mye lettere når man er to, tenker jeg, og smiler når hun nærmer seg og gir meg en klem. Hun tar kofferten min.
Vi sjekker inn og kommer oss helskinnet forbi sikkerhetskontrollen. Jeg er veldig lykkelig fordi jeg ikke i dag ble stanset. Da ville jeg på en veldig pen måte spørre om en stol slik at jeg hadde en plass å sitte når jeg tok av meg sko og skinne mens beinet rister av spasmer. Men heldigvis ikke i dag.
Vi strener inn mot utenlandsterminalen, eller det vil si, jeg halter ekstra i dag. Å reise er jo stress i seg selv. Lange distanser må forseres. Vi kjøper hver vår solkrem på tax free-en, før vi går mot gate 41. Får presset oss ned på hvert vårt sete ved adgangen. Jeg sukker mens jeg ser på alle de funksjonsfriske menneskene som skal av gårde til Gran Canaria. Like etter er det boarding. Jeg tenker tilbake på hvor fælt det var å fly for to år siden, da jeg hadde store problemer med å skulle gå ned langs midtgangen i flyet, og venninnen min og jeg satt igjen som de absolutt siste som reiste seg og gikk ut av flyet. Det var den gang, tenker jeg, men ikke nå.
Venninna mi og jeg går sammen med de andre inn i flyet og finner setene vår. Vi sitter på hver vår side av midtgangen. Endelig! Så deilig å sette seg ned og vite at der skal jeg bli sittende de neste seks timene. Innenfor meg sitter et par i femtiårene. Jeg og venninna mi skravler i ett sett fra vi har satt oss ned. Jeg enser knapt paret ved siden av meg. Et par ganger må de på do, og jeg må reise meg for å slippe dem ut.
Vi har kommet over halve veien mellom Oslo og Las Palmas, og jeg skal åpne en miniflaske, og velger den mest lettvinte måten: Jeg setter flaskekorken mellom tennene og vrir om.
- Den der har jeg sett før! utbryter kvinnen, to seter innenfor meg.
Forbauset snur jeg meg og ser på henne med et spørrende blikk. - Knut Bjørn er lam i ene armen, skjønner du, sier hun mens hun dulter mannen ved siden av meg i siden.
Han heter altså Knut Bjørn, og han er ti år eldre enn meg. 18 år gammel ble han utsatt for en motorsykkelulykke. Han ble alvorlig kvestet i ulykken, og det gikk ut over det ene beinet og armen hans. Han brukte lang tid med trening for å komme seg tilbake, og Sunnaas Sykehus var blant rehabiliteringsstedene han var innlagt på. I dag arbeider han med salg av Mercedes-er, han kjører selvsagt bil, er gift, har voksne barn og til og med ett barnebarn.
Og jeg som trodde jeg var den eneste som var handikappet på hele flyet og på Gardermoen. Så selvopptatt kan man bli, sukker jeg. Jeg trodde det var meg selv som var den eneste som var annerledes da jeg gikk om bord i flyet, men jeg var det ikke. Jeg greide ikke se andre enn meg selv.
Vi snakket mye sammen, jeg og Knut Bjørn. Om Sunnaas. Om hvordan vi møter hverdagens praktikaliteter med bare en hånd. Og om nødvendigheten av å akseptere eget handikap. Han aksepterte det helt og fullt og hadde et fint liv. Jeg derimot aksepterte det ikke.
Men jeg er på vei.
